Styrk den private eiendomsretten!
17. mars 2016
El-sykkel og allemannsrett i utmark
18. mars 2016

Og her er regjeringens syn i ulvespørsmålet…

Hvor ble det av distriktenes syn i saken?

Ulvemeldingen har eskalert borgerkrigen i Høyre til en åpen konflikt mellom partiet og Bygde-Norge.  Det mange nå har forventet er en innstramming av dagens politikk, mens vi nå står overfor et valg mellom videreføring av dagens mål eller nye noe høyere bestandsmål, men der grenseflokker teller med. De fleste i Distrikts-Norge er imidlertid mer opptatt av maksimal-antallet enn minimumsantallet.

 

Naturmangfoldloven slår fast at natur skal forvaltes kunnskapsbasert, og at forvaltningen skal bygge både på vitenskapelig og erfaringsbasert kunnskap. Hvem som har levert den «erfaringsbaserte» delen av kunnskapen inn i meldingsarbeidet er vanskelig å forstå, og mye kan tyde på at et engere fagmiljø har levert begge kategoriene.

 

Soneforvaltningen opprettholdes

Soneforvaltningen har beviselig mislyktes.  Med de tapene som registreres i beitenæringen og viltbestandene langt utenfor sonen, er denne metodikken svært lite hensiktsmessig. En liten del av landet bærer med dette hele belastningen. Ulven er en art med store leveområder og forholder seg ikke til streker på et kart, derfor mener NORSKOG at soneringspolitikken er feilslått og bør avvikles.

 

Erstatningsordninger

Vidar Helgesen viste til erstatningsordninger, men underslår at disse i dag er svært mangelfulle. For skogeiere som mister jaktinntekter finnes det eksempelvis ingen kompensasjonsordninger. Miljøvernministeren vil angripe denne problemstillingen med tilbud om «veiledning og kunnskap om viltforvaltning». Han overser det faktum at ulven tar betydelige mengder elg og at denne realiteten endres neppe med informasjon. Hvis Vidar Helgesen med dette samtidig mener at tapene erstattes fullt ut så er det en feilkobling.

 

Bernkonvensjonen – igjen…

NORSKOG registrerer at norsk forvaltnin baseres på Bernkonvensjonen. Konvensjonen som ble implementert i Norge i 1986 forholder seg til en virkelighet som har blitt 30 år eldre og et erfaringsgrunnlag som er betydelig utviklet. Konvensjonen omhandler for ulvens del en skandinavisk bestand som vi i dag vet er finsk-russisk, og som representerer en av den nordlige halvkules mest utbredte pattedyr. At Vidar Helgesen får seg til å fremstille arten som «sterkt truet» viser hvilke krefter han er omgitt av. I den grad Bernkonvensjonen inneholder de føringene for Norge som den tillegges, kvalifiserer den uansett etter vårt syn til museumsarkivet. At den brukes ukritisk av regjeringen er en politisk sak, men at fagmiljøet i miljønasjonen Norge bevisst settermålet om  bærekraftig utvikling til side for en antikvert konvensjon, er nedslående.