Fornyelse av miljøpolitikken?

På slutten av åttitallet la en gruppe ledet av Gro Harlem Brundtland frem en rapport som utløste en radikal omveltning av det internasjonale miljøvernet, og ble retningsgivende for FN under Riokonferansen i 1992. Arbeidet skulle vise seg å bli et vannskille i miljøvernet ved at flere faktorer enn bare sjeldne arter eller vakker natur ble del av avveiningene i miljøforvaltningen. Frem til da hadde den klassiske naturverntanken med totalvern av arealer vært førende. Ideologien var å verne en andel natur og brukte resten for det den var verdt, og i praksis litt til for å kompensere for vernet. At denne gamle innfallsvinkelen til miljøvern fortsatt står som en påle i miljøforvaltningen ser man ved at regnskogmidlene som bevilges av Norge har et vern av regnskog målt i prosent som formål. Å sikre bærekraftig forvaltning av de resterende 95% av regnskogen synes ikke interessant.

Et nytt begrep ble etablert og innarbeidet i miljøvernets vokabular over hele verden etter Riokonferansen. Begrepet var «bærekraftig bruk» og er kanskje ett av de største «norske» bidragene i global miljøforvaltning. I begrepet la kommisjonen naturligvis målsettingen om et høstingsnivå som var evigvarende, men samtidig rettet den skarpt fokus mot den knapphet på ressurser som ble utløst av en galopperende befolkningsvekst. Fra ensidig fokus på enkeltarter og klassisk vern gikk utviklingen i retning av samordning av både miljømessige, sosiale og økonomiske mål i planlegging og handling. Også rettferdighet mellom generasjonene ble vektlagt i denne sammenhengen. Fra at naturen hadde en status som overgikk mennesket, og som i noen tilfeller faktisk ble forsvart med våpenmakt, kom altså menneskene, samfunnet og sosiale forpliktelser i sentrum for miljøvernet. Alt oppsummert i begrepet «bærekraftig bruk».

Det opprinnelige naturvernet var paradoksalt nok etablert og praktisert av de 20% av verdens befolkning som forbrukte 80% av ressursene og dermed kraftigst bidro til å føre verden i retning av et katastrofeområde for kommende generasjoner. Brundtlandkommisjonen tok oppgjøret med det dogmatiske miljøvernet. Kommisjonen innførte tanken om at den beste sikkerheten for naturverdiene var at de hadde en funksjon i samfunnsmaskineriet. Da Gro Harlem Brundtland kommenterte den tunge internasjonale kritikken mot norsk hvalfangst viste hun tanken i praksis. Hun sa da at det ikke bare var en rett vi hadde til å høste av overskuddet, men derimot en plikt! Deler av det politiske miljøet og miljøforvaltningen i Norge har ennå ikke klart den mentale omstillingen til dette internasjonalt anerkjente tankesettet, men henger igjen i det klassiske naturvernet der vern av arealer er viktigere enn både sultende mennesker og et varmere klima (som om dette var adskilte faktorer). Et moderne miljøvern ivaretar helheten i tråd med bærekraftbegrepet, og da er måten ressursene brukes viktigere enn vernet.

40% av maisproduksjonen i USA blir til biodrivstoff. Verdens bomullsproduksjon beslaglegger enorme matvarearealer. Når ett av sju mennesker i verden sulter aner vi konturene av en kommende debatt om ressursbruk langs den korte veien til 35% befolkningsøkning. Nå er det viktig at norsk bærekraftig utvikling og generasjonskontrakten ikke faller på tabloide dragkamper om oljeutvinning i nord. Det er langt viktigere å føre politiske drøftinger rundt bruken av andre ressurser, herunder et bugnende norsk ferskvarelager av trevirke som må brukes for å ha en miljøfunksjon. Å la skogen stå er miljømessig som å kople ut vannkraftverkene og importere kullkraft for å slippe å se kraftstasjoner. Kretsløpsressurser må brukes der og da, ellers er produksjonen tapt for evig. En bærekraftig tilnærming er å sikre at skogen i Norge tas i bruk til en verden som trenger fiber, av hensyn til økt fornybar produksjon, klimainnsats, fornybart forbruk og frigjøring av matjord i andre land. Det finnes naturligvis grunner til å verne naturområder, men det miljømessig viktigste er hvordan det øvrige arealet forvaltes og brukes. Miljøvern blir sin egen verste fiende hvis detaljer og subjektive hjertesaker overskygger helheten.