Fiksjon og fakta om skatt

Norge er et av verdens rikeste og likeste land. Likevel bør vi diskutere ulikhet. Globale utviklingstrekk kan føre oss i retning av større ulikhet. Det trengs fornuftig politikk for å motvirke store forskjeller.

 

Arbeiderpartiets glansnummer er skattepolitikken. Partiet mener at regjeringen har gitt store skattelettelser til de rikeste, hvilket har ført til økt ulikhet og problemer med å løse oppgaver innen bl.a. skole og helse.  Ifølge Ap er skattelettelser det desidert største satsingsområdet til regjeringen.

Er det riktig?

I denne stortingsperioden er det gitt netto 21 milliarder kroner i skatte- og avgiftslettelser. Det er ca. 1,4 prosent av statsbudsjettet.

I praksis står ikke en regjering fritt til å omdisponere hele budsjettet. Mye er bundet opp på forhånd. Men skattelettelsene er fortsatt små: 14 prosent av handlingsrommet, slik Finansdepartementet beregner det, har gått til skattelettelser. De virkelig store pengene, 86 prosent, har gått til økte offentlige utgifter.

Det har vært bred enighet om mange av skattelettelsene som er vedtatt. Arbeiderpartiet har aktivt støttet om lag 11-12 milliarder kroner.

Uenigheten i skattepolitikken har først og fremst dreid seg om arveavgiften og formuesskatten. Fjerning av arveavgiften, som «kostet» staten ca. 2 milliarder kroner, vil ikke bli et tema i valgkampen. Ap vil ikke gjeninnføre den.

Uenigheten i skattepolitikken er dermed, i all hovedsak, knyttet til formuesskatten. Så la oss se litt på den:

Lettelsene i formuesskatten utgjør ca. 5 milliarder kroner. Det er ca. 0,3 prosent av statsbudsjettet og 3-4 prosent av handlingsrommet.

Men inntektene til staten fra formuesskatten på arbeidende kapital er om lag de samme som før. Det skyldes at verdsettelsen av skattegrunnlaget er økt, samtidig som skatteprosenten er satt ned. Mange har derfor fått økt formuesskatt. I tillegg får de nå økt utbytteskatt.

 

Hva skjer i neste stortingsperiode?

De borgerlige partiene har ikke lovet å fjerne formuesskatten – kun formuesskatten på arbeidende kapital, dvs. den delen av formuen som er investert i bedrifter og arbeidsplasser. Over 300.000 nordmenn har investert deler av formuen sin i bedrifter, og de rikeste har investert mest. Om lag 84 prosent av formuen til de super-rike er i næringsvirksomhet.

Fjernes formuesskatten på arbeidende kapital, vil det ikke ha noen betydning for fordelingen i Norge. Denne skatten står for bare 0,5 prosent av omfordelingen, mens arbeid betyr mye mer.  Arbeidsplassene som bedriftene skaper, er mye viktigere enn skatten de betaler.

Skattepolitikken som de borgerlige har ført, betyr generelt lite for ulikheten i Norge. For å illustrere: De 10 prosent med høyest inntekt, betaler ca. 38 prosent av all skatt. Dersom hele formuesskatten ble fjernet, ville de betalt 37,4 prosent av all skatt.

Hensikten med å fjerne skatten på arbeidende kapital, er å gjøre det lettere å investere og skape arbeidsplasser, som er det viktigste for å bevare små forskjeller. Også næringslivet selv sier at dette er viktig. Likevel sier Ap nei, fordi det ikke kan dokumenteres at det vil skape flere arbeidsplasser.

Ap har rett i at det ikke er lett å dokumentere dette på forhånd.  Det er et empirisk spørsmål. Men hvorfor er Ap så ivrig etter dokumentasjon akkurat på dette området?

Arbeiderpartiet har tidligere, og vil igjen, øke fradraget for fagforeningskontingent. Formålet er å øke organisasjonsgraden. Men kan det dokumenteres at det hjelper? Nei. Det kan ikke dokumenteres på forhånd, og det kan knapt dokumenteres i ettertid, for organisasjonsgraden synker stadig. Men Ap kan likevel ha et poeng: Det kan hende organisasjonsgraden hadde sunket enda mer, dersom ikke fradraget hadde blitt økt.

 

Diskusjonen om formuesskatten begynner å bli gammel. De borgerlige partiene har lovet å gjøre noe med problemet i snart 30 år. I 2011, da Trond Giske var næringsminister, erkjente også han at den særnorske formuesskatten var et problem.

 

På 2000-tallet har Norge vært gjennom en økonomisk gullalder. Det har også vært en gullalder for offentlig sektor, som har opplevd en historisk sterk vekst i bevilgningene. Men selv i en slik situasjon er det mange som uttrykker seg som om det er staten som eier alle pengene, og som om skattelettelser er noe staten «gir bort».

 

Alle vet at staten ikke bruker alle pengene den har på en effektiv og fornuftig måte. Men hvorfor er det så få som kommer på den tanke at samfunnet kan tjene mer på å la borgere og bedrifter beholde mer av ressursene selv? Pengene blir ikke borte, dersom det gis skattelettelser – de overlates til andre, som kanskje forvalter dem enda mer fornuftig, også på fellesskapets vegne, enn Stortinget ville greid.

 

Det er alle de borgerne og bedriftene som arbeider og investerer, som skaper de verdiene som skal til for å finansiere velferden. Men når blir det et tema i norsk politikk?