Uhørt konkurransevridning med moms på jakt og fiske
20. august 2013
Fornyelse av miljøpolitikken?
12. september 2013

Hvem vil satse på skogen?

Et besøk på Nedre Vinstra Kraftverk i forrige uke gjorde meg både imponert og forlegen på generasjonens vegne. Anlegget ble planlagt under siste verdenskrig av mennesker med tro på landet og fremtiden. De så at elektrisk kraft var fundamentet for å få landet på fote, og var bevisst den ressursen som lå i tilgangen på vannfall. Med begrensede midler og utstyr ble det sprengt og lempet ut et nettverk av gater og nødvendige rom i fjellet. De bygget fundamentet for landets fremtid, og visste at de gjorde det. Jeg tør ikke en gang å tippe på hvor mange kubikkmeter fjell som er sprengt med dynamitt og tjærelunte for så å lempes og trilles bort med håndmakt. De som gjorde dette var en menneskelig legering av strategisk tekning, rå muskelkraft og ukuelig vilje som blant annet la grunnlaget for etableringen av norsk industri.

 

Da anlegget sto ferdig gikk en ledningsgate direkte til Oslo. Den dag i dag produserer anlegget et betydelig kraftvolum som gir strøm til hele Østlandet og inntekter til kommunene i fylker som er på bunnen av tabellen i verdiskaping. Opplevelsen av anlegget ga dyp respekt og ydmykhet for den generasjonen som urokkelig forfulgte en tanke som grenset til det umulige, for så å mobilisere til en innsats som brakte en hel nasjon et langt skritt videre. Nedre Vinstra er bare ett av flere monumenter over fordums handlekraft – stillferdige giganter av hardt ervervet arvesølv gjemt i fjellet. Sist gang vi presterte noe stort var på 60 og 70 tallet da vi startet oljeproduksjonen og som gjorde oss til en nasjon av tafatte bankfunksjonærer.

 

Fellesnevneren for de satsingene som kan plasseres i Norgeshistoriens æreshall har utgangspunkt i nasjonale ressurser som f.eks vannfall, fisk eller olje. Når skal det enorme råvarelageret på over 800 millioner kubikkmeter tømmer komme på politisk dagsorden?

Det var en overveldende følelse som skyllet over oss i der produksjonshallen langt inne i fjellet. Hva skal være vårt bidrag for ettertiden? Vil våre oldebarn føle annet enn forakt når de gjør opp status for vår generasjons anstrøk av innsats, materialisert i hyllemeter av utredninger? Vi skylder våre etterkommere at hvileskjæret etter oljesatsingen ikke fortsetter ut av banen.

 

Vi er snart en million flere nordmenn enn i dag. I verden er det 7 mrd. mennesker som blir til 9 mrd. i løpet av ca. 35 år. Om lag en milliard lever på sultegrensen allerede i dag, samtidig som mye av verdens matjord produserer fiber og sukkervekster istedenfor mat, fordi en økende andel blir rikere og øker forbruket. 40 % av maisproduksjonen i USA blir eksempelvis til biodrivstoff som følge av et raskt økende miljøfokus. Kina innfører på sin side kostnadskrevende miljøtiltak fordi bieffektene av rask økonomisk vekst nå føles på kroppen. Mye tilsier at vi står overfor en dramatisk ressurskrise i arbeidet for å bevare grunnleggende menneskelig velferd og bærekraft. Som oljenasjon har Norge et særlig etisk og moralsk ansvar for å bidra til å løse denne floken.

 

Skogfiber, og da spesielt den langfibrede massen fra de nordlige barskogene, er en strategisk ressurs i dette arbeidet. Skogfiber kan i utgangspunktet erstatte alle produkter som i dag baseres på olje. Det kan brukes til produksjon av et utømmelig spenn av produkter fra klær til mattilsetning. Derfor er det et både etisk og økonomisk dilemma at vi hogger bare 35 % av det trevirket som årlig vokser til i landet, mot eksempelvis rundt 85% i Sverige. Som del av bioøkonomien representerer hogsten i Norge for tiden 4 milliarder kroner, som gjennom verdikjeden øker til over 40 milliarder kroner og sysselsetter 25.000 mennesker. Ved tusenårsskiftet var denne verdikjeden økonomisk like viktig for landet som «fiskeri og havbruk». Drøye ti år senere er skognæringen i krise, selv om vi har en løpende tilvekst av råstoff til å doble produksjonen.

Skogen er en komplementær ressurs til oljen og kanskje landets fremste strategiske ressurs for fremtiden. Næringen mottar minimal statlig støtte og opererer i et internasjonalt marked uten tollbarrierer. Dette er ekte, sunn verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser rettet mot et trengende og voksende marked. Men dessverre ikke til norske priser. 25.000 sysselsatte etterspør politisk forpliktende løfter om at skognæringen nå skal gjøres til et nasjonalt, strategisk satsningsområde. Dette kan ikke vente. Før jeg legger min stemme i valgurnen skal jeg ha sett og hørt en partileder som klart uttrykker krystallklare ambisjoner for denne framtidsnæringen enn å lage enda en rapport. Det skylder vi både de som slet seg ut for å gi kraft til landet og den generasjonen som skal rydde opp etter festen vår.