Bioøkonomi, månelanding og norsk forvaltning

Vil ha enkeltpersonforetakene på dagsorden
18. juni 2015
Statsbudsjettet – skogbruket venter fortsatt på handling!
16. august 2015

Bioøkonomi, månelanding og norsk forvaltning

Regjeringen starter nå arbeidet med en melding til Stortinget om Bioøkonomi. Tre ministere til og en rekke foredragsholdere slo an tonen for arbeidet. Skyene i horisonten for norsk økonomi er til dels erkjent, selv om næringsministeren igjen måtte ty til olje - denne gangen for å helle den på vannet. To feilaktige konklusjoner fra foredraget; 1. det går bra i norsk næringsliv, 2. næringslivet selv må ta oss til månen.

Torger Reve, som er professor på BI, har blitt kjent som nasjonal strateg. Han snakket i luftig terminologi om behovet for å tenke stort og revolusjonerende. Månelandingsprosjekter. Kombinasjonen av mål som grenser til det urealistiske (med norske rammevilkår), og politikere som tydeligvis anser seg selv som uten ansvar for utviklingen, kan raskt bli bioøkonomiens endelikt. Det vi trenger er ansvarsbevissthet og rolleforståelse for å arbeide mot samme mål, slik som gjorde oljealderen mulig i Norge. Ikke det motsatte – der alle er overbevist om sin egen ubetydelighet og forventer at andre tar ansvaret.

 

Det er mismatch i flere retninger. Det er for det første stor avstand mellom de politiske drømmene for fremtiden og dagens virkelighet  i næringslivet. Et nærmest tverrpolitisk fravær av næringspolitikk, som gradvis har svekket norsk konkurranseevne over tiår, gjør gapet kjempestort mellom norsk og internasjonalt næringsliv. Når det samtidig uttrykkes klart fra departementene at det bare er næringslivet selv som kan ta landet inn i bioøkonomien, er det grunn til å etterspørre et minimum helhetsforståelse. Departementene er i dag generelt mer opptatt av å passe på hverandre enn å bidra mot felles mål, samtidig som det nesten er likegyldig hvilken farge den politiske ledelsen i det enkelte departement har på slipset. Statsapparatet kverner ufortrødent videre på sine egenutviklede norske prinsipper. Resultatet er at vi møter næringsliv i den internasjonale konkurransen som på sin side heies frem av eget politisk miljø og statsapparat og som har betingelser vi antakelig bare kan drømme om før en fremtidig havarikommisjon har konkludert med hva som gikk galt i norsk økonomi.

 

Det har utviklet seg en kultur i Norge der en elite av teoretikere med sviktende næringsforståelse lanserer luftige visjoner for et næringsliv med marginale muligheter til å følge opp. Politikerne tenner på ideene og blir mer elleville jo nærmere tankene ligger utopi, noe som er farlig når de med all tydelighet ikke ser sitt eget ansvar for justeringer av rammebetingelsene for næringslivet.

 

Når Torger Reve snakker om månelandinger er det derfor grunn til skepsis. Man bør ikke drømme om månen for et næringsliv som er vingeklippet til skulderpartiet og knapt flyvedyktig. Dernest fordi slike luftige mål om særnorske prosjekter vinner gehør på helt feil sted. Nemlig i enkelte særdepartementer som tydeligvis må konstruere opp sine særegne modeller for å ha det godt med seg selv. Våre konkurrenter har eksempelvis funnet skatteløsninger som fungerer for både næring og offentlig forvaltning, men i Norge er disse velfungerende modellene «i strid med prinsippene». Prinsipper som ikke har vært i nærheten av Stortinget og antakelig ville ha druknet i «liksom-diskusjoner» av plastposer og tax-free kvoter. Det er som sjuåringen som velter sjakkbrettet fordi han ikke behersker spillet og nekter å lære av de som faktisk kan, men som allikevel blir møtt med misforstått aksept for uholdbar atferd av foreldrene. Resultatet er katastrofalt, fordi kløften mellom norsk og utenlandsk næringsliv stadig blir bredere, og de som har månelandingsideer i næringslivet må finne sine rakettramper utenfor landet. Det virkelig store spørsmålet om bioøkonomien er hvor mye lenger Stortinget kan se på denne utviklingen uten å innse sin egen rolle og faktisk ta styring.

 

Om ministrene ikke er vil være en del av løsningen for bioøkonomien, bør de i hvert fall  ikke gjøre seg til selve problemet. Lene Lange, fra Danmarks tekniske universitet, leverte antakelig den mest matnyttige og viktige konklusjonen under åpningsarrangementet; Pøv gjerne å innovere, men ta også i bruk de innovasjoner som allerede er gjort i verden. Hun siktet til konklusjonen om at det sjelden er innovatøren selv som utvikler ideen, men den med de beste forutsetningene som tar innovasjonen i aktiv bruk. Det kan samtidig anføres at tilsvarende strategi vil være til stor hjelp hvis norsk offentlig forvaltning samtidig gjør det samme – tar i bruk forvaltningsløsninger som har vist seg gode i andre land, og toner ned arbeidet for å finne opp krutt og hjul på nytt.