Grønn handlingslammelse?

Skogeierne med felles innspill til Skogmeldingen
16. juni 2015
Vil ha enkeltpersonforetakene på dagsorden
18. juni 2015

Grønn handlingslammelse?

Alt er grønt i Norsk politikk om dagen. Grønt skifte, grønt løft, grønn skattekommisjon og bioøkonomi. Politikerne fletter inn grønne begreper i annenhver setning. Nå skal det lages en bioøkonomistrategi. Ved åpningen tydet mye på behov for en virkelighetsorientering.

Rekylen fra seddelpressa

En pengemaskin i Nordsjøen som lenge syntes ustoppelig, har gitt grobunn for en farlig holdning i Stortinget og statsforvaltningen. Nemlig den at det er viktigere å være «i prosess» enn å nå mål. Det er lagt ned svimlende pengesummer og arbeidsinnsats i fagtunge utredninger, meldinger til Stortinget, rapporter fra utvalg osv, som de færreste har lest eller forsøkt å forstå. Under mottoet «alt ordner seg nok» skyves viktige beslutninger ut i tid, fordi beslutningstakere verken setter seg grundig nok inn i sakene eller tar det ansvaret de har påtatt seg. Ved å bestille nye «utredninger av utrednings-utredningene» kan man kjøpe tid med skattebetalernes penger for å unngå ubehaget det innebærer å faktisk fatte et omdiskutert vedtak. Kan noen eksempelvis si meg når Stortinget sist fattet et substansielt strategisk vedtak av praktisk betydning for landet? Når et vedtak først er helt uunngåelig, hvis politikerne i det heletatt skal bli tatt alvorlig, er neste trekk å videreføre systemene slik de var. Dermed kan ansvaret for innholdet forbli ved de som opprinnelig fattet det, på den tiden da norsk økonomi krevde handlekraft. Parallelt lages det politisk ståhei rundt ubetydeligheter som plastposeavgifter, ekstra tax-free kvote, søndagsåpne butikker osv. slik at man kamuflerer fraværet av fremdrift og mangel på retning. Folket trenger åpenbart fortsatt bare brød og sirkus for å opprettholde tilliten til systemet. For oss som velgere burde det utløse massiv bekymring over hvem som egentlig står til rors på «MS Norge» – verdens største «cruiseskip», mens våre folkevalgte debatterer bagateller. Det eneste naturlige svaret er at skipperen er en multippel siamesisk tvilling med ett hode for hvert departement, som uten sjøkart eller kompass skal føre skipet gjennom et stadig farligere farvann.

 

Månelandinger – i byråkratiet

Torgeir Reve etterlyste flere månelandinger – i Norge er akkurat det problemet. Forsøkene på måneferder gjennomføres i forvaltningen. Næringslivet har jo ikke sjanse til det, siden det som skulle vært brukt til utvikling suges inn i et allerede sprekkeferdig statsapparat med sterkt varierende forståelse for hva oppgaven egentlig er. Norske fagmyndigheters arbeidsmetodikk skiller seg vesentlig fra de vi ser i andre land. Når utfordringer dukker opp i sammenlignbare land utenfor Norge er de folkevalgte parate til å besegle en beslutning og gi fagmyndighetene marsjordre over natten for å avverge situasjoner som truer verdiskapingen og sysselsettingen. Finnene halverte eksempelvis skogbeskatningen i løpet av noen timers politisk arbeid, da den finske skogsindustrien ble truet av Russisk toll på eksport av tømmer. Trusselen om tapt verdiskaping og arbeidsplasser var naturligvis motivasjonen, som her til lands tradisjonelt ville blitt møtt med ignoranse og kompensert med opprettelse av nye offentlige stillinger, finansiert med oljepenger. Den «norske modellen» er navnet på metoden som hylles i festtaler, men som får utenlandske politikere til å slå latterdøren på vidt gap på bakrommet.

 

Skatt og prinsipprytteri

Skattesystemene i våre konkurrentland er generelt utformet i samråd med næringslivet under et felles ønske om optimal produksjon. Det norske motstykket er et intensivt tjenestemannsarbeid for å unngå at noen ytterst få skulle skatte marginalt for lite og at all næring med millimeternøyaktighet skal behandles likt. Resultatet er at livsviktig kapital suges ut av næringsvirksomhetene og hindrer nødvendig utvikling. I den norske kulturen er andre lands velfungerende løsninger på tilsvarende utfordringer å betrakte som mindreverdige fattigmannsløsninger, og skattebetalerne må igjen betale for å dyrke funksjonærenes struttende selvbilde og manglende helhetsforståelse. Produksjon og verdiskaping synes helt underordnet i disse korridorene for utopiske evighetsutredninger. Offentlige stilinger opprettes samtidig på løpende bånd for å dempe symptomene på skakkjørt næringspolitikk, mens politikerne selv snakker frenetisk om «grønt skift» og «bioøkonomi». Hva er realiteten? Jo, Rec har rømt landet og Statkraft bygger ut vind i England. Glommen Skog vil produsere dyrefor av norsk massevirke i England.

 

Illevarslende symptomer

Forklaringen er så enkel at den er samfunnsfagspensum i ungdomsskolen; Norge mangler grunnleggende forutsetninger for produksjon fordi det ikke legges til rette for den. Et «Grønt skifte» kan ikke vedtas av Stortinget. Det blir til gjennom forpliktende samarbeid mellom politisk nivå, statsforvaltning og næringslivet.  Man hva trekker norske politikere frem av tiltak for en grønn fremtid i dag? Jo, el-bilen har gjort sitt inntog. Det er sluppet løs mange milliarder i norsk økonomi fra avgiftsfritak på en ekstra familiebil i sentrale strøk, slik at matpakketransporten kan foregå i kollektivfeltet og utenlandsk bilindustri kan vokse. Når det derimot kommer til norsk næringsliv, er det åpenbart uaktuelt å slippe løs en krone i økonomien i form av skatte- eller avgiftslette som ville jevne ut forskjellene til konkurrerende land. Isteden investerer oljefondet i konkurrerende virksomheter i nabolandene mens norske politikere tviholder på særnorske betingelser som eroderer bort det lille vi har av produksjon. Derfor er det ikke overraskende at internasjonale økonomer spår norsk økonomi nord og ned, begrunnet med at vi er ute av stand til å omsette vår svimlende rikdom i fremtidsrettet produksjon. Selv Saudi Arabia, som kan pumpe opp olje så billig at de tåler oljepriser langt under norsk produksjonskostnad, frykter fremtiden og satser «grønt». Og greier det.

 

Heve sperregrensen!

Det er ikke Regjeringen som er problemet. Men et system der partier som svinger rundt sperregrensen og som i desperat kurtise til nye velgergrupper kaster ideologi på båten for å berge stumpene. Disse får en utilsiktet sterk innflytelse. Situasjonen er til forveksling likt et demokratisk gode, men er i realiteten en norsk avlegger av veto-demokratiet, der enkeltpolitikere i småpartier impulsivt klarer å avspore en politisk linje som man egentlig selv står for. Minoritetene klarer riktig nok ikke å tvinge igjennom store endringer, men kan med enkelhet trenere viktige politiske grep ved å sitte i strategisk vippeposisjon. Mye taler for at sperregrensen bør opp til debatt for å gjenvinne styring med en nasjon i drift. Konsekvensen av den lammede politiske strukturen er et stort antall fagbyråkratier uten klare og felles styringssignaler. De ulike departementene får dermed operere fritt og selvstendig, og er mer opptatt av å passe på hverandre enn å samarbeide om landets utfordringer. Næringspolitikken preges av prinsipper innenfor hvert av fagdepartementene, som bare Gud alene vet hvor kom fra og med hvilken hensikt, men som like fullt etterleves til minste detalj. Når disse «prinsippene» settes sammen er handlingsrommet for en et grønt skifte av noe omfang knapt til stede. Denne fatale faglige revirmarkeringen ble også ble poengtert at Gjørv-kommisjonen og spenner utvilsomt langt utenfor det departementet som kommisjonen evaluerte. Resultatet er at Norsk offentlig forvaltning som helhet minner mest om et lappeteppe, sammensydd av et virvar av uforenlige målsettinger.

 

Ringen er sluttet

Den embetsmannsstaten Norge var frem til 1884, da Stortinget overtok føringen, kan på mange måter synes å ha reinkarnert i fraværet av et system som gir politisk lederskap. Det er å frykte at kriseforståelsen, som har løftet «bioøkonomien» og «grønt skift» til retoriske høyder, ikke er sterk nok til å få gjennomført de tiltakene som må til for å sette norske bioressurser i 100% arbeid. Selv når småpartiene erkjenner krisen og ansvaret så er det langt frem til at det skaper løsningsorientering i departementene. Et «grønt skifte» kan ikke vedtas, men bare innføres målrettet gjennom sterk overordnet politisk styring av hver enhet i statsforvaltningen. Hvorvidt Stortinget er rigget for å aksle utfordringen med å gjenvinne kontroll gjenstår å se.