Skogbruket har tilpasset sine forvaltnings- og skjøtselsmetoder vesentlig de siste 30 årene og driver nå et kontinuerlig arbeid med å utvikle skogforvaltningen ytterligere med tanke på bl.a. råstoffproduksjon og økologi. Skogbruk er landets mest arealkrevende næring ved at vi driver bærekraftig råstoffproduksjon på om lag en tredjedel av landets overflate. Det stilles derfor store forventninger til hvordan vi driver våre skoger og mange forventer at arealet der det ikke skal drives skogbruk, skal økes vesentlig. Men dersom vi skal makte å levere råstoff til det grønne skiftet, må det drives et aktivt skogbruk i Norge.
Natur for livet (Meld. St. 14 (2015–2016)) angir at det skal igangsettes et arbeid med å beskrive hva som anses som en «god økologisk tilstand», basert på vitenskapelige og etterprøvbare kriterier. Det å være kunnskapsbasert og gjøre helhetlige prioriteringer basert på etterprøvbare kriterier, er det selvsagt vanskelig å være imot. Men man må være klar over at økosystemene er svært komplekse og at det er krevende å finne slike objektive kriterier for hva som er en «god» tilstand. Som regel vil gradienten «god» og «dårlig» være sterkt påvirket av avveininger og prioriteringer og tilstandsvurderinger vil også være sterkt påvirket av hva som defineres som nullpunktet. Naturindeksen, som skal forsøke å måle tilstanden i økosystemene, er en slik målemetode som har blitt sterkt påvirket av valget av referanse. Det å måle økosystemenes tilstand ut fra en situasjon der menneskelig aktivitet ikke er til stede, fremstår som en lite produktiv målemetode.
Det er på fastlandet befolkningen bor naturlig nok der største delen av aktiviteten skjer. Arealbruken er regulert etter lover og forskrifter og tiltak gjennomføres etter søknadspliktige prosesser der myndigheter skal gjøre brede vurderinger før tillatelse gis. Den overordnede plan- og bygningsloven regulerer all arealbruk og er underlagt en streng demokratisk kontroll.
En etablering av såkalte helhetlige forvaltningsplaner vil gripe inn i disse prosessene og vil bl.a. være en trussel mot de prosessene samfunnet har bygget opp. Vi vil peke på følgende momenter:
All verdiskaping på fastlandet er nødvendigvis arealbasert. En etablering av et overordnet forvaltningssystem for arealbruk som skal utgi seg for å være basert på «objektive kriterier» vil medføre store interessekonflikter og legge sterke bånd på arealbruk som allerede er strengt lovregulert.
Vi kan derfor ikke se annet enn at helhetlige forvaltningsplaner vil måtte fremstå som overordnede verneplaner som vil legge sterke begrensninger på norsk verdiskaping.
NORSKOG advarer derfor på det sterkeste mot at regjeringen iverksetter arbeidet med disse forvaltningsplanene. Før man igangsetter konkretisering av slike planer, må man som et minimum forutsette at det foretas en grundig og faglig gjennomgang av de samfunnsøkonomiske konsekvensene av et slikt byråkratiserende forvaltningsnivå.