Kort sagt, tirsdag 24. desember, Østmarka
30. desember 2019
Vedtak i klagesak om lisensfelling av ulv innenfor ulvesonen
31. desember 2019

Kampen om Moelven Industrier

 

Tekst: Gaute Nøkleholm, almenningsbestyrer Romedal og Stange Almenninger og Einar Stuve, skogbruker, Biri

 

Redningsarbeidet er overflødig. Moelven er et godt drevet selskap som klarer seg godt i dagens marked. Det er både uforståelig og truende for Moelvens fremtidige konkurranseevne at AT/Viken mener de er «hvite riddere» når det de gjør er å bryte alt eiersamarbeid i Moelven. Moelven må til enhver tid ta beslutninger ut fra hva som er riktig for bedriften uten hensyn til hvor i geografien eierne hører hjemme.

 

Timingen i julestria er god for arkitektene bak raidet, siden det i høytiden er vanskelig for Glommen-Mjøsen, som har forkjøpsrett, å reise kapital innen fristen rett på nyåret. Det uventede utspillet rett før jul viser at forsøket på å få kontroll med selskapet er målrettet, det er en handling som vil splitte og øke konfliktnivå mellom andelslagene. Med denne aksjonen velger ledelsen i Viken-AT, å bruke sine eieres penger på å få aksjemajoritet i Moelven i stedet for å etablere industri i egen geografi som kan øke verdien på eget massevirke.

 

Skog-Norge sør for Dovre er delt i to, øst og vest. Det er transportkorridorer som markerer grensen mellom de to regionene. Glommen-Mjøsen i øst har jernbaneforbindelse til svensk masseindustri. I resten av Sørøst-Norge i Viken-AT sin geografi er det til syvende og sist båttransport som er avgjørende for massevirkeflyten. Området er stort og ikke nødvendigvis kystnært, noe som trekker transportkostnadene opp. Dette er vest-markedets problem, men det løses ikke ved å kontrollere Moelven.

 

Vestre skogeierregion ligger betydelig lenger fra både Sverige og Østfold-industrien enn geografiske avstander alene skulle tilsi. Tømmertransport på tvers av dalførene må nødvendigvis foregå på bil. Det gnager raskt bort nettoen, og begrenser den regningssvarende rekkevidden for en råvare med lav kilopris.

 

Den andre utfordringen er at jernbanenettet i vest sammenkobles med jernbanenettet i øst gjennom et Oslo, som nærmest er et trafikalt infarkt. Adgangen til masseforbrukende industri for skogeierne i vest er derfor vanskelig. Det virker derfor lite strategisk å bruke Viken-AT Skog sine medlemmers tilmålte ressurser på å få kontroll med et allerede velfungerende Moelven som håndterer sagstokken.

 

Utfordringen er ikke sagtømmer. Det er de øvrige sortimentene som en burde sørge for å utnytte bedre i regionen. Da vil verdien for egne andelseiere maksimeres. Det er i vest det vil være mulig å bygge ny massevirkeforbrukende industri. I øst vil de meget konkurransedyktige svenske bedriftene enkelt sette stopper for ny masseindustri. I vest er det derimot mulig da transport ut av området er dyr. Skogeiersamvirket burde derfor heller samarbeide om et slikt prosjekt. Samvirke som kriger med samvirke er ikke det vi trenger mer av nå.

 

Vi mener også at et Moelven kontrollert av Viken – AT med eventuelle ambisjoner om å skape verdier i vest, ikke er noen god oppskrift for videre utvikling av Moelven. Moelven trenger tømmer nær sine sagbruk. Tyngdepunktet er i øst og forsøk på økt aktivitet i vest betyr mer transport og dermed lavere inntjening. Moelven må drives kommersielt kynisk og iskaldt for å overleve i markedet og generere avkastning fra andelseiernes innskutte kapital. Moelven er en bedrift vi bør samarbeide om, ikke kjempe om.

 

En eierpost på 41 prosent hjelper imidlertid lite for Glommen-Mjøsen så lenge man mister kontroll og innflytelse. Med så store verdier plassert i selskapet har Glommen-Mjøsen i realiteten ikke annet valg enn å benytte seg av forkjøpsretten.

 

Det forstår nok også initiativtakerne utmerket godt. Det de samtidig vet er at Glommen-Mjøsen ved å eie mer enn 50 prosent av aksjene er tvunget til å kjøpe ut Viken-AT sin eierandel. Toktet er like utspekulert av Viken-AT som det er ødeleggende for å samle skogeiersamvirket.