Kan planer etter plan- og bygningsloven regulere igangværende bruk?

Grunnprinsippet ved reguleringsplaner er at de, straks de er vedtatt, blir bindende for fremtidig arealbruk. Derfor tror mange at man bare kan bruke arealet til det det er regulert til, når planen først er vedtatt. Det er imidlertid ikke riktig.

 

En typisk illustrasjon er der et jordbruksareal blir omregulert til offentlig formål, for eksempel barnehage. Selv om det regulerte formålet er barnehage, griper ikke planen inn i eksisterende bruk. Når planen er vedtatt er det i stedet lov å bruke arealet til to formål: Jordbruk ogbarnehage. Kommunen kanda tvinge gjennom reguleringsformålet, men da må det løses gjennom ekspropriasjon.

 

Likevel ser vi en utvikling der kommuner i større og større grad forventer at grunneier skal innrette seg etter det regulerte formålet uten å gjennomføre ekspropriasjon. Det mest spektakulære eksemplet er småhusplanen i Oslo. Der har man forbudt å hogge store trær. At man kan regulere inn dette på tomter som tas i bruk etterat planen ble vedtatt, er opplagt. Men at planen griper inn i arealbruken som har vært vanlig i kanskje 100 år før dette vedtaket, er oppsiktsvekkende. Likevel administrerer Oslo kommune denne ordningen som om de skulle ha en klar hjemmel på alle eiendommer som omfattes av planen.

 

Skogbruket begrenses også av dette. I bratte utbyggingsområder reguleres det ofte inn et såkalt klausuleringsbelte over rasutsatt bebyggelse. Her forventer man at skogeier som eier «beltet» ikke flatehogger når en ny reguleringsplan foreskriver dette. Det samme skjer også stadig oftere i forbindelse med annen utsatt infrastruktur, som jernbane, eller ved naturhensyn som for eksempel grøntsoner.

 

Dersom kommunestyrer fritt kan innskrenke privat eiendomsrett gjennom nye reguleringsplaner, er samfunnet på ville veier. Det vil føre til at grunneiere stadig vil måtte akseptere nye inngrep på sine areal begrunnet i storsamfunnets vekslende målsettinger, uten å ha rett til erstatning. Hensiktene bak slike planer kan være de aller beste, men det er bekymringsfullt om samfunnet går bort fra grunnprinsippet om at en reguleringsplan bare kan tvinges gjennom ved ekspropriasjon.

 

Eidsivating lagmannsrett hadde høsten 2018 nettopp en slik sak. En eksisterende bilveg var blitt regulert til et nytt formål, nemlig kombinert sommerveg og skiløype. Lagmannsretten avgjorde i dette tilfellet at den nyere reguleringsplanen, ikke i seg selv ikke kunne gripe inn i eiernes eksisterende bruk av vegen. Lagmannsretten holdt seg dermed til prinsippet om at en reguleringsplan i seg selv ikke gjør eksisterende bruk ulovlig.

 

Sel kommune har anket denne saken inn for Høyesterett. Utmarkskommunenes sammenslutning (USS) har erklært partshjelp overfor Sel kommune og saken har derved sluppet inn i Høyesterett. USS hevder at lagmannsrettens avgjørelse hemmer kommunenes muligheter for å styre arealbruken gjennom reguleringsplaner.

 

NORSKOG er sterkt uenig i dette. Kommuner har full mulighet til å styre arealbruken gjennom reguleringsplaner, men det forutsetter selvsagt at man gjennomfører planformålet ved ekspropriasjon og at den skadelidte får prøvet erstatningsspørsmålet. En rettstilstand der kommunene fritt og gratis kan gripe inn i enhver bestående virksomhet gjennom et planvedtak, vil skape usikkerhet i all virksomhet i Norge og undergraver eiendomsverdiene.

 

De grunneierne som berøres av denne saken, har bedt NORSKOG, Skogeierforbundet og Bondelaget å være såkalte partshjelpere. NORSKOG har allerede fulgt saken med interesse og vi mener resultatet vil komme til å bety mye for norske grunneiere. NORSKOGs styre vil derfor gå inn med et beløp fra eiendomsrettsfondet, for å finansiere saken.

 

Yngve Holth

 

Les hele dommen fra Lagmannsretten her