Fjern INON som verktøy i arealpolitikken!
17. mars 2014
Skogsbilveger kan tilpasses endret klima
3. april 2014

Frykter ikke karbon-bakrusen

Fiktiv tidshorisont

-Det er nedslående å se at «miljøpartiet» lukker øynene for de virkelige miljøutfordringene verden står overfor. Tidsfristen 2050 er en forvaltningsmessig tidsfrist for tiltak. En midlertidig karbongjeld som er påkrevd for å investere i klimatiltak, enten det er skog, el-biler, vindmøller eller solceller, kan derfor slite i konkurranse med olje, fordi investeringene nødvendigvis går med røde tall en periode før det går med karbongevinst. Strategiene for å nå klimamålene vil derfor endres radikalt ut fra tidshorisonten som brukes. Miljøsiden bruker derfor kort tidshorisont som et absolutt klimahistorisk vannskille – fordi det passer utmerket for et massivt klassisk arealvern. Representantene for denne avlagte doktrinen har ikke tatt inn over seg at verden for øvrig arbeider etter den norske avfødte modellen fra Rio-konferansen på begynnelsen av nittitallet, der bærekraftig bruk av naturens ulike kretsløp er bærebjelken, mener Nøkleholm. Han tror verden vil eksistere også når miljøsidens dans rundt boreriggene har stilnet. – Spørsmålet er hvilke miljøkonsekvenser de angivelige naturvernerne har klart å bidra til ved å utfordre bærekrafttanken og løpe fossilenes ærend, sier han.

Enkel mekanisme

Det er samlet volum av biomasse og jordbundet karbon som utgjør karbonlageret i skog. I et gjennomsnittlig hogstmodent bestand er tommelregelen at 40% av karbonet er i biomassen og 60% i jorden. Når skogen hogges avgis om lag 20% av det jordbundne karbonet som følge av endret mikroklima, men heller ikke mer. Det betyr at skogsjorden over tid akkumulerer stadig mer karbon, selv om man driver skogbruk på overflaten. Å promotere oljeløsningen som argument for å avstå fra en høsting som bidrar til å dekke et forbruk med bærekraftige alternativer er i beste fall en interessant betraktning.

Gammelskogen er viktig for klimaet?

Bare 5% av strøfallet fra gammelskog akkumuleres i jordsmonnet, resten slippes direkte ut til atmosfæren. Biomassen på det samme arealet oppnår på et tidspunkt et likevektsnivå der volumet av organisk masse (karbonforbindelser) er tilnærmet konstant. Når balja er full så er den full – et skogareal rommer ikke mer karbon enn det som er fysisk-biologisk mulig. Den marginale tilførselen av karbon til jordsmonnet fra dødt plantemateriale skal altså etter miljøvernets logikk overgå bindingen fra skog i ungdommelig vekst, der vi snakker om fra 0,5 til nesten 3 M3 pr dekar skog. Dette i TILLEGG til akkumuleringen i jordsmonnet, som fortsetter også med den unge skogen.

Karboninvestering

Rasmus Hansson har bitt seg merke i argumentet om at den unge skogen bruker 20 – 30 år på å hente inn igjen det karbonet som ble avgitt fra jordsmonnet etter hogst. Dette kaller noen karbongjeld, mens det i realiteten er en karboninvestering. Hvis Hansson mener det er bedre å bruke fossile råstoffkilder fordi man ikke vil være i en midlertidig karbongjeld, så kommer all faglig argumentasjon til kort. Er det kortsiktig gjeld eller langsiktige klimakonsekvenser han egentlig frykter mest? Grunnen til at olje utløser krig i verden er at energiinnholdet pr volumenhet er fantastisk stort. Den relative karbonavgivelsen pr kilowatt er derfor naturligvis vesentlig lavere fra olje enn fra trefiber. Selve klimaproblemet skyldes at 75% av verdens energibehov er dekket av fossile ressurser og avgir en karbonmengde som all verdens skoger umulig kan binde før dinosaurene er tilbake. Et svart karbon som vi altså til dels kan velge bort med bærekraftige alternativer. Dette er en mulighet som vi daglig skusler bort ved å la det gå til grunne – tydeligvis med velsignelse fra blant andre «De Grønne».

Skog er et datostemplet klimagode. Å la være å bruke skogens kretsløp er som å kople ut vannkraftverkene eller vindmøllene – den tapte produksjonen og klimaeffekten er tapt for alltid.

Barskogen i nord er ikke som regnskogen i sør

For noen år tilbake hevdet «miljøvernet» etter samme forsøk på logikk at regnskogen var «verdens grønne lunger». I dag har man erkjent at dette ikke er tilfellet, men at regnskogen derimot er et stort karbonlager i perfekt men sårbar likevekt. Når regnskogens gjennomvaskede og dermed næringsfattige jordsmonn avskoges så har man et jordsmonn som vanskelig kan tilbakeføres til skog med samme artsdiversitet og karbonvolum. DET er problemet for skogen innenfor solens vendekretser rundt ekvator, og har ingen relevans for vårt unge og dermed næringsrike jordsmonn på den nordlige halvkule. Det er blant annet i Norge man har verdens lunger, som følge av en vedvarende netto tilvekst og høsting av filteret i karbonstøvsugeren – tømmerstokken. Når man blander sammen disse realitetene så blir konklusjonene helt villfarne. Risikoen er at overforenklingene faktisk blir trodd av allmennheten og politikerne, og leder oss inn på et miljømessig skjebnesvangert blindspor.