Kaupanger tømmerkai åpnet av Listhaug
23. mars 2015
Skatteetaten snur etter innsigelse fra NORSKOG
27. mars 2015

Innspill vedrørende praktiseringen av Naturmangfoldloven

Forholdet til Biomangfoldlovutvalgets prinsipper om verneformer og erstatning

Fagmiljøet i NORSKOG arbeidet aktivt under forarbeidene som Biomangfoldlovutvalget la frem. Når vi ser på dagens bruk av lovverket er det grunn til å gjøre et tilbakeblikk på de prinsippene som utvalget la til grunn for loven. NORSKOG mener praktiseringen av Naturmangfoldlovens bestemmelser i enkelte tilfeller klart bryter med utvalgets prinsipper. På den tiden utvalget arbeidet utløste ikke nasjonalparker og landskapsvernområder erstatning til grunneier. Utvalget tok et oppgjør med denne tilfeldige håndteringen av grunneiers rettigheter som skilte klart mellom ulike typer vern. Konklusjonen fra utvalget var da at kategori av vern ikke kunne avgjøre om erstatning skulle ytes eller ikke, men derimot de praktiske konsekvensene vernet utgjorde for den berørte. I lys av dette er det nedslående å registrere at miljømyndighetene anvender nytt lovverk i strid med dette prinsippet. Eksempelvis ved opprettelse av spesialområder som i praksis innskrenker eller umuliggjør drift av arealene, samtidig som det ikke utløser erstatning. En slik praksis er klart i strid med øvrig lovverk som enhver rettsstat vil legge til grunn. NORSKOG vil advare mot en praksis der man overprøver grunneiers rett til erstatning når fellesskapet legger beslag på areal eller bruksrett.

Det faglige fundamentet

Naturmangfoldloven sidestiller kunnskap og erfaring i avveininger i miljøspørsmål. Det er vår klare opplevelse at kunnskap som er ervervet gjennom erfaring neglisjeres i forhold til den teoretiske. I noen sammenhenger er miljømyndighetenes negative holdning til operativ erfaring konfliktskapende og etter vårt syn ødeleggende for miljøarbeidet. Dette i tillegg til at det altså er i strid med Naturmangfoldloven.

Kunnskapsbasert forvaltning

I skarp kontrast til fremstillingen som den rene vitenskapelige tilnærmingen registrerer NORSKOG utslag av tilfeldig forvaltningspraksis. Dette er eksempler på omfattende inngrep på private arealer mer eller mindre uten forankring i verken vitenskap eller erfaring. Bruk av begrepet «eventyrskog» et ett eksempel helt uten noe naturvitenskapelig eller samfunnsmessig rasjonale. Begrepet tilfredsstiller ytterst smale interesser som avviker diametralt fra den jevne friluftsutøvelse, men som allikevel begrunnes med nettopp friluftsinteresser. Et mål om kunnskapsbasert forvaltning må nødvendigvis lede til en bevisbyrde som påhviler den som har myndighet til å utforme systemer for miljøforvaltning. I lys av dette er det i strid både med intensjonen med lovarbeidet, faglig etterrettelighet og god forvaltningsskikk å innføre slike strengt subjektive verneformål. Det bør også nevnes at vern av eventyrskog kommer kort tid etter at regelverket som omkranser brukere av Oslomarka helt nylig var revidert.

Det samme problemet gjelder den såkalte «naturtypekartleggingen» som er gjennomført i mange kommuner og som omtales senere.

Prioriterte arter og utvalgte naturtyper

NORSKOG har behov for å klargjøre hva som ble lagt til grunn for Naturmangfoldloven under forarbeidene og under den regjeringen som innførte loven. Daværende statssekretær Heidi Sørensen la vekt på at prioriterte arter skulle være et fåtalls arter. Dette skulle være arter som ikke ble ivaretatt gjennom øvrig lovverk. Arter som krever spesielle tiltak og som ikke oppnår reell beskyttelse ved å «prioriteres» som art, skal ikke defineres som prioritert art.

Miljøvernminister Erik Solheim opplyste på sin side under et møte med NORSKOG den 17. februar 2011 at prioriterte arter var forbeholdt arter som i det vesentlige hadde sin utbredelse i Norge og derfor etter vår forståelse er en såkalt norsk ansvarsart. I ettertid har det kommet forslag fra miljøforvaltningen om arter til denne kategorien som ikke kvalifiserer til denne forståelsen. I tillegg har det vært arter som beviselig best ivaretas gjennom aktive tiltak, slik som å spare osp gjennom bruk av næringens miljøstandarder og lovverk. NORSKOG vil vektlegge at bruk av prioriterte arter og utvalgte naturtyper må begrenses til de typer arter og plantesamfunn som faktisk sikres på denne måten. I motsatt fall kan systemet lett bli en samlepost for arter og naturtyper der man i realiteten mangler operative verktøy for ivaretakelsen. I så fall risikerer man å bare kamuflere problemet, samtidig som man tar arealer ut av fornybar produksjon. NORSKOG registrerer at miljøforvaltningen trekker systemet lenger enn det som var den politiske intensjonen.

Naturtype

Bruken av naturtypebegrepet har ført til at betydelige arealer nokså tilfeldig blir vernet mot inngrep. Vår opplevelse av dette er at kartleggingen er personavhengig og ytterst subjektiv. Dette markerer bare en del av et omfattende problem ift. ivaretakelse av arter. Landets arter er mangelfullt kartlagt, samtidig som kompetansen på dette feltet har forfalt som følge av nedprioritering av feltet over lang tid. Samtidig er «føre-var-prinsippet» lovfestet og gir åpning for bruk av Naturmangfoldloven for å stanse virksomhet med begrunnelse i at kunnskapen ikke er uttømmende. Grunnforskning er et offentlig ansvar og mangel på nødvendig prioritering gjør at en i realiteten selvpåført kunnskapsmangel kan brukes som begrunnelse for å hindre tiltak som f.eks skogbruk. Den manglende kunnskapen gjør også at landet kan mangle oversikt over norske ansvarsarter som kan gå tapt som følge av prioriteringer som intuitivt synes hensiktsmessige. Eksempelvis kan norske beitebetingede ansvarsarter for alt vi i dag vet settes i fare til fordel for ulven, som beviselig er et russisk ansvar. Dette er noen eksempler på at haltende kunnskap kan føre til tilfeldig miljøforvaltning som i verste fall er ødeleggende for viktige miljøspørsmål.

Behov for samarbeid

NORSKOG vil avslutningsvis understreke behovet for tett dialog med brukerne av loven i tiden fremover for å oppnå både rasjonell skogsdrift og effektivt vern av miljøverdier.