Farten i skognæringen
17. desember 2013
Einartsforvaltning eller biologisk mangfold?
27. februar 2014

Skog må brukes for å ha klimaeffekt

I det senere har stadig flere debattanter entret «skog og klima-manesjen» for å ta et oppgjør med vedtatte sannheter rundt karbonkretsløpet i skog. Fellesnevneren for de fleste av debattantene er tilknytningen til normalt anerkjente fagmiljøer. Den eneste haken er at fagmiljøene i liten eller ingen grad har profesjonell befatning med temaet de problematiserer. Debattantene får spalteplass fordi de basert på magefølelse gjør sensasjonelle fremstøt mot faglig forankrede konklusjoner. Deres profesjonelle aktiva er generelt å ha passert et tilfeldig akademisk nåløye som normalt skulle tilsi at man evner å skille mellom hva man forutsetninger for å mene noe om og ikke. Det er åpenbart ikke alltid tilfellet.

Hvis man vil opptre i akademiske gevanter så bør man som minimum følge vitenskapens spilleregler. I det øyeblikket man trekker konklusjonene først, for så å konstruere et i beste fall tilsynelatende faglig grunnlag, så bryter man med det første bud for objektivitet. Dette gjelder spesielt når man utilslørt nærer så sterke følelser for en ønsket konklusjon at man forkaster den metodiske læren som knyttes til tittel eller arbeidsplass. Da driver man ikke lenger vitenskap men politikk, noe som naturligvis er greit nok hvis det ikke skjedde på bekostning av yrkestittel eller arbeidsgivers troverdighet.

For å si det på en annen måte; hva en sosialøkonom måtte mene om karbonkretsløpet har i beste fall underholdningsverdi og oftest ingen relevans til det faglige fundamentet denne måtte representere i andre sammenhenger. Det alvorlige med den forbløffende dristigheten denne kategorien «eksperter» uten blygsel presterer i media, er det faktum at de avsporer et kritisk viktig arbeid for klimaet og de artene som er tilpasset dette. Opinionen, representert ved våre politikere, har sjelden forutsetninger for å skille mellom klare toner og ren støy i det lydbildet som nå kjennetegner skog og klimadebatten.

I møter med politikere er det frustrerende å erkjenne at selv barneskolepensum om fornybare ressurser er i ferd med å miste fotfeste som følge av sammenvispet tankespinn i ledende medier. Noen vil av nostalgiske årsaker unngå skog der det ikke har vært skog på en stund, andre tåler ikke tanken på at barndommens skoger må gi plass for en ny generasjon skog. Dette er oppriktige følelser og synspunkter, men det må ikke forveksles verken med klima- eller miljøengasjement.

I en kubikkmeter tømmer er det gjennom fotosyntesen lagret karbon fra 640 liter forbrent bensin. På femti år har en vanlig granskog bundet mer karbon i selve trærne enn det har blitt oppsamlet i jorda på det samme arealet gjennom hele klodens levetid. Dette er fakta fra landets fremste fagmiljø på feltet, og gjør at bruken av skogressursene i Norge ikke bare er en mulighet, men en miljøetisk nasjonal plikt. Allikevel klarer sentrale politikere, godt hjulpet av klimafilosofer, det retoriske kunststykket å sannsynliggjøre at trær kan vokse inn i himmelen, og dermed opprettholde karbonbinding lenge etter at tilveksten er negativ.

Å måtte repetere pensumet fra barneskolens naturfag er beskrivende for situasjonen. Trær binder karbon gjennom vekst, noe som går stadig saktere i et tre som eldes. Til slutt dør det – som alt annet liv. Når man hogger den utvokste skogen, som består av store mengder karbon hentet fra lufta, gis det plass til ny skog som vokser, og som på nytt akkumulerer karbon i et forbløffende omfang. Produktene fra tømmeret som tas ut binder parallelt det oppsamlede karbonet i hele sin brukstid som hus, møbler, kartonger eller papir og blir til energi den dagen de forbrennes.

I flere omganger er produktene altså alternativer til mye av det som i dag indirekte eller direkte er basert på olje. I mellomtiden har ny skog bundet tilsvarende mengde karbon. Det finnes skogområder som har verneverdi fordi de ut fra plassering har vært skjermet for storm, skogbrann, hogst osv. Samtidig bør norske skogarealer generelt få være kilde til fornybare forbruksvarer og skape verdier og arbeidsplasser langs en verdikjede som konkurrerer med oljebaserte alternativer. 30% av norsk skog er underlagt restriksjoner eller vern. Det hogges 35% av den skogen som årlig vokser til, og det har aldri vært mer skog i landet. Samtidig kan ikke Artsdatabanken vise til en eneste art som er utryddet av skogbruket de siste 100 årene.

Samtidig vet vi med vitenskapelig sikkerhet at dagens artssammensetning er totalt forskjellig fra situasjonen for 2000 år siden, som følge av datidens rundt to grader høyere gjennomsnittstemperatur i vekstperioden. Artssammensetning og klima er uløselig knyttet sammen. Klimautviklingen er et globalt ansvar som påvirker det meste av naturens prosesser, herunder også hvilket utvalg av arter vi har. Den globale utfordringen for miljøet og artene er at befolkningsveksten og et akselererende forbruk baseres på lagerressurser og i mindre grad på fornybare råstoffkilder.

Å bidra til en avsporing fra dette grunnleggende budskapet under dekke av klimaengasjement er miljøfiendtlig.Skog må brukes for å ha klimaeffekt.