Myten om nullskattyterne

Formuesskatten legitimeres ofte med at det er den eneste måten å ta nullskattytere på. Argumentet er at «alle» må betale noe skatt, med Hannah Gitmarks ord i DN 24. juli: «de som gjør suksess, skal bidra tilbake til … samfunnet». Enkelte «rike» står i skattelistene med null kroner i inntekt. Formuesskatten skal sikre at de betaler noe skatt. Men nullskattyterbegrepet er misvisende, «falskt».

Skattelistene bidrar til en gal forståelse av skattesystemet. Man ser bort fra at aksjonæren økonomisk er belastet en andel av selskapets skatt. Ved alle satsberegninger inngår selskapsskatten i aksjonærens skatt. Skatteavregningen bør endres slik at norske aksjonærer tilordnes en stipulert andel av selskapets skatt både som skatteforpliktelse og som betalt skatt. Aksjonæren vil da fremstå som den skattebetaler vedkommende faktisk er.

Med moderne teknologi er dette ikke spesielt krevende. Tidligere gjorde vi noe tilsvarende med såkalt godtgjørelse på utbytte.

En grunnleggende premiss for skattlegging og økonomisk teori er at den skal gjelde realiteter, ikke formaliteter. I alle andre sammenhenger enn nullskattyterdebatten anses aksjonæren å betale sin forholdsmessige andel av selskapets skatt.

Historisk ble selskapsskatten begrunnet som en indirekte måte å skattlegge aksjonæren, en form for kildeskatt. Det er i praksis umulig å bli faktisk nullskattyter ved å sette et selskap mellom seg selv og inntekten. Er du uenig, er det bare å prøve: Plasser et selskap mellom deg selv og en inntekt på 100.000 kroner. Du har bare tilgang til 78.000 etter at selskapet har betalt sin (din) skatt på 22 prosent. Påstår noen at du er nullskattyter, må de forklare hvor de 22.000 kronene forsvant.

Uttrykket nullskattyter brukes for retoriske gevinster i debatten om formuesskatten, men alle sentrale politikere kjenner realiteten. Det er selvmål når Høyres hjemmeside defensivt sier at man «vil forhindre at noen blir nullskattytere når formuesskatten fjernes på sikt». Statsminister Erna Solberg har uttalt at de 400 rikeste i Norge må betale noe skatt. Poenget er at det gjør de, som andre aksjonærer, men indirekte gjennom skatten på deres selskaper. Dette sentrale poenget har ikke nådd frem til Høyres hjemmeside, og nullskattyterbegrepet aksepteres også av digitaliseringsminister Nikolai Astrup, i innlegg i DN 30 juli.

Også tankesmien Civita befester dessverre det misvisende nullskattyterbegrepet i utredningen Skatt og samfunnsbidrag (2019). Konklusjonen var at få personer over tid ville forbli nullskattytere dersom man fjernet formuesskatten. Civita får frem at aksjonærer totalt yter viktige samfunnsbidrag: Arbeidsplasser, nyskapning, arbeidsgiveravgift og skatt på lønn. Imidlertid oversees det sentrale poeng: Selskapsskatten er ut fra premissene for den norske selskaps- og aksjonærbeskatning en del av aksjonærens skatt. Det gir ikke mening å kalle aksjonærer nullskattytere. Rent faktisk er de ikke det.

Siden 2006 har aksjonærer fått et fradrag i aksjeutbytte, kalt skjermingsfradrag. Siktemålet er at utbyttebeskatningen, bare skal treffe utbytte ut over risikofri kapitalavkastning som, litt enkelt sagt, å la pengene stå i banken. En aksjonær kan bli formell nullskattyter hvis mottatt utbytte ikke overstiger skjermingsfradraget. Det er også inkonsekvent å bruke uttrykket nullskattyter om dem som anvender et prinsipielt begrunnet skjermingsfradrag.

Retorikk med nullskattytere og de «rike» underslår at formuesskatten rammer en rekke personer med en ordinær økonomi. I et lavrentescenario med inflasjon vil bankrenten for de fleste være under prisstigningen. Det gir negativ realavkastning før skatt. En inntektsskatt gjør at skattyter går enda mer i minus. Formuesskatten øker den negative realavkastningen. Man må betale enda mer skatt selv om man reelt taper penger.

Å bruke det misvisende uttrykk nullskattyter i et slags korstog mot «rike» bidrar til at formuesskattens virkning for alminnelige mennesker underslås.

Mange pensjonister betaler formuesskatt. Å «ta de rike» er et forsvar årlig å inndra noe av realformuen til en del pensjonister og andre med finansaktiva. Ved å bruke uriktige uttrykk som nullskattyter, blokkeres reformer for dem med en mer normal økonomi som betaler mesteparten av formuesskatten.

Å godta nullskattyterbegrepet er å tape fomuesskattedebatten på falske premisser.

Meld deg på for oppdaterte nyheter fra BI Business Review!