NORSKOG om Statsbudsjettet: Om vern og bruk av skog

NORSKOG om Statsbudsjettet: – Klimatiltak i skog og skogforyngelse
7. oktober 2019
– Gode og dårlige nyheter for jobbskaping
7. oktober 2019

NORSKOG om Statsbudsjettet: Om vern og bruk av skog

Regjeringen øker bevilgningen til skogvern med 10 mill kr. Det viktigste for NORSKOG er at det er stabilitet og forutsigbarhet i bevilgningene til skogvern.

Yngve Holth, NORSKOG

Regjeringen øker bevilgningen til skogvern med 10 mill kr. Det viktigste for NORSKOG er at det er stabilitet og forutsigbarhet i bevilgningene til skogvern. En forsiktig økning på 10 millioner gjør at skogeierne i Norge kan fortsette det gode arbeidet med å fremlegge forslag til frivillige verneområder med høy kvalitet. Frivillig vern av skog har utviklet seg til et unikt samarbeidsprosjekt mellom skogeierne og Staten og det er viktig at dette arbeidet får utvikle seg videre under stabile rammebetingelser. NORSKOG er tilfreds med at Regjeringen uttaler at arbeidet med frivillig vern er en suksess. Vi er også fornøyd med at man uttaler at man i 2020 skal konkretisere hvordan skogvernet kan gjennomføres slik at det får minst mulig konsekvenser for avvirkningen. Dette er et mål vi opplever har vært helt uteglemt i arbeidet med vernet.

 

Regjeringens arbeid med såkalte «supplerende verneplaner» er en stor utfordring for det frivillige skogvernet. Disse prosessene kommer fra den samme statlige etaten og retter seg til de samme grunneierne. KLD forteller at de vil gjennomføre en samlet samfunnsøkonomisk vurdering før man avgjør omfanget av denne verneplanen. NORSKOGs syn er at dette arbeidet med supplerende verneplaner allerede har kommet nokså skjevt ut og at man bør være veldig tilbakeholdne med å iverksette gammeldags myndighetsstyrt vern. For vår del er vi urolige for hva KLD måtte komme frem til.

 

Regjeringen konstaterer at pilotprosjektet om skogplanting på nye areal som klimatiltak er avsluttet og at man skal gjennomgå erfaringene med ordningen. NORSKOG mener dette er for lite ambisiøst. Når FNs klimapanel foreskriver skogplanting som en sentral del av klimaløsningen, må den norske politikken gå ut på hvor og hvordan vi skal gjøre det i Norge – ikke velge en passiv tilnærming ved å avvente resultatene av en evaluering. For øvrig er klimautfordringen såpass akutt at tiden er forbi for «vente og se»-tilnærminger. Skogplanting kan vi med stor sannsynlighet si virker. Da må fokus nå være på gjennomføring.

 

KLD vil i løpet av 2020 ta stilling til hva slags tiltak som skal settes i verk for å redusere bruken av treslag med såkalt høy eller svært høy økologisk risiko. Det er ingen tvil om at planting av fremmede treslag må være kunnskapsbasert, men her virker det som om departementet har en forhåndsbestemt oppfatning av at enkelte treslag, ikke kan brukes i Norge. Slike forenklede standpunkt er farlige stilt opp mot den klima-virkeligheten vi nå ser rundt oss.

 

Regjeringen satser storstilt på klima- og skoginitiativet som tar sikte på å redusere avskoging i hovedsak i tropiske strøk. Dette er svært positivt. Avskoging er et stort klimaproblem. NORSKOG skulle imidlertid ønske seg at i hvert fall en liten del av denne oppmerksomheten ble flyttet over til skogbruk i Norge. Utbygging og annet fører årlig til avskoging også i Norge og produksjonsarealene våre kunne blitt utnyttet enda bedre. I tropiske strøk går regjeringen bredt ut og snakker om «rural utvikling» og «investeringer i avskogingsfrie forsyningskjeder» og mye annet. Men i Norge virker det som om KLDs eneste fokus i skogen går på vern. Dette er et paradoks. Atmosfæren ser ikke forskjell på at bundet tonn karbon i Indonesia og i Rendalen.

 

Regjeringen opprettholder de høye bevilgningene til naturfaglige registreringer. Dette er isolert sett positivt. Et aktivt skogbruk er tjent med et godt informasjonsgrunnlag. Men problemet for skognæringen er at kunnskapsnivået rundt moderne skogbruk er nokså lavt i befolkningen og at registreringer om viktige naturkvaliteter nærmest automatisk skaper forventninger om vern mot skogbruk. I den konteksten slike kartleggingsprosjekter blir utført og forvaltet, skaper det en høyere konfliktgrad og store administrative kostnader hos næringen. Kunnskap er bra, men en politikk som ikke hensyntar konteksten, fører oss ikke nødvendigvis raskeste vei til målet.

 

Yngve Holth, NORSKOG