Østmarka nasjonalpark – vi trenger smartere miljøhensyn!

Arne Rørå, adm. direktør NORSKOG

 

Debatten går om etablering av en nasjonalpark i Østmarka. Østmarkas venner, som er initiativtakere til verneforslaget, argumenterer for behovet for å sikre det biologiske mangfoldet i en samfunnets naturbank. Men, de biologisk viktige områdene i Østmarka er allerede vernet i to større naturreservat og det i en verneform som er langt strengere enn nasjonalpark. Elvestuen foreslår å nedskalere vernet av disse områdene til nasjonalpark, så forslaget om nasjonalpark innebærer faktisk en svekkelse av sikkerheten for det biologiske mangfoldet. Poenget er imidlertid at formålet med en nasjonalpark er vern av Østmarka til friluftsformål. Folk som har vært intervjuet på turer i marka er positive til vern for å sikre den marka man kjenner i dag. Dette er en feilslutning. Tilgangen til marka for friluftslivet og det skogbildet som finnes der er i stor grad en konsekvens av skogbrukets aktivitet gjennom flere hundre år.  Et vern hvor skogbruket opphører betyr en endring av den marka man kjenner i dag og kraftig svekking av tilgangen til marka og marka som friluftsarena.  I sin utredning skriver Miljødirektoratet at et område på 50-70 kvadratkilometer av Østmarka kan fylle kravene til å bli nasjonalpark, men understreker samtidig at dette avhenger av tilbakeføring av en del inngrep som blant annet veier. Elvestuen har da også sagt at det kan bli aktuelt å fjerne tekniske inngrep som veier og dammer. Uten veier blir marka mindre tilgjengelig både sommer og vinter, det er faktisk på skogsbilveiene flertallet beveger seg. Dammene er gamle og vakre kulturminner. Fjernes disse senkes vannspeilet og det oppstår langvarige skjemmende sår i terrenget og badeplassene blir ikke hva de var.

 

Det mest bekymringsfulle med fjerning av tekniske inngrep er effekten på brannberedskapen. I fjor var det 1907 branntilløp i Norge. Et effektivt brannvern sørget for at det var små områder som brant ned. Brannhelikoptrene klarer ikke å slukke en brann, de demper den, men den slukkes fra bakken. Effektiv brannberedskap krever veier og slukking krever vann. Meteorologiske analyser tilsier at brannrisikoen er økende. Friluftsliv i aske er neppe noen stor suksess. Men, det verste er at området kan fungere som et sted hvor brannen kan bygge seg opp til den kommer ut av kontrollerbar størrelse med store tap for omkringliggende områder. Konklusjonen er at fjerning av tekniske inngrep i Østmarka er en usedvanlig dårlig ide og uten denne fjerningen kvalifiserer ikke arealet for status som nasjonalpark.

 

Klimaendring er vår tids største miljøtrussel og FNs klimapanel er krystallklare i sin analyse. Vi klarer ikke å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader uten et aktivt skogbruk og en aktiv bruk av skogens ressurser. Konsekvensen av en temperaturøkning på 2 grader i stedet for 1,5 er en dramatisk endring av det biologiske mangfoldet og f.eks 10 millioner flere klimaflyktninger i verden. Trusselen om klimaendringer gjør utsagnet «tenke globalt og handle lokalt» mer aktuelt enn noen gang. Vernet i Østmarka må derfor sees i en større sammenheng.  Bioøkonomien tørster etter skogråstoff og den ligger i startgropa med en mengde trebaserte produkter som tekstiler, fisk- og dyrefôr, kjemikalier, nanocellulose, biodrivstoff i tillegg til alle de eksiterende byggematerialer, papir emballasje osv.

 

I Skandinavia er avvirkningspotensialet nå på linje med den industrielle kapasiteten. I Norge kan avvirkningen økes noe, mens Sverige og Finland er om lag i balanse når investeringene i ny industrikapasitet er realisert. Det er rett og slett ikke rom for å avvirke særlig mye mer enn det man allerede gjør og det grønne skiftet fører til økt etterspørsel. Regnestykket over skogens produksjonsevne og det grønne skiftets behov går rett og slett ikke i hop. Det betyr at de tømmervolumer som vernes tas ut av det grønne skiftet og må erstattes av andre og mindre miljøvennlige materialer.

 

NORSKOG er enig i at det er viktig å ta vare på det biologiske mangfoldet, men nå må vi ha to tanker i hodet samtidig. Vi må både bidra til det grønne skiftet og ta vare på biologisk mangfold. Vi trenger smartere miljøhensyn. Vi må styre hensynene dit hvor de biologiske verdiene er størst og konsekvensen minst. Regjeringen har forstått dette og vil at vern av skog skal gjennomføres slik at det får minst mulig konsekvenser for avvirkningen og skognæringens bidrag til det grønne skiftet.

 

Når Østmarkas venner viser til at Oslo kommune driver et eksemplarisk skogbruk hvor det hogges mindre enn tilveksten så er jeg ikke enig i konklusjonen. Det er i høyeste grad en kompetent skogforvaltning, men underavvirkningen betyr i praksis at Oslo kommunes skoger underleverer på klima og velferd. Kommunens skog bidrar mindre både til det grønne skiftet og kommunens økonomi enn de kunne gjort innenfor rammen av en bærekraftig skogforvaltning. Hovedutfordringen vår er å erstatte forbruket av fossilt karbon med bruk av grønt og fornybart karbon. Det grønne skiftet trenger aktivt skogbruk og råvarer fra skogen. Etter min menig bør Norge som et av de land som virkelig har bidratt til klimaendringene gjennom vår oljeproduksjon også bidra like aktivt til det grønne skiftet.

 

Østmarkas venner omtaler en nasjonalpark i Østmarka som en brukspreget nasjonalpark hvor veier og dammer ikke skal fjernes. Dette er en feil oppfatning eller villedning. Bruk av marka til næringsformål som skogbruk skal opphøre. Omfattende tekniske inngrep som veier og dammer må fjernes for at området i det hele tatt skal kvalifisere for vern til nasjonalpark.

 

Østmarka er sikret for friluftslivet gjennom Markaloven. En nasjonalpark vil bidra lite både for friluftsliv og biologisk mangfold, men effekten for det grønne skiftet er klart negativ.