Skog22-rapporten overlevert Regjeringen
26. januar 2015
Statsbudsjettet for 2016 – innspill til budsjettforhandlingene
3. mars 2015

Scheelutvalget og skogbruket

I Regjeringserklæringen står det at Regjeringen vil bruke målrettede skatteendringer for å styrkebondens økonomiske stilling. Skog- og jordbrukerne skal altså komme økonomisk styrket ut av de endringer som skal gjennomføres. Scheelutvalget, som opprinnelig ble nedsatt av den Rød-grønne regjeringen, har imidlertid styrt utenom denne ambisjonen fra den sittende regjeringen.

Heldigvis for skogbruket så er dokumentet inntil videre bare et forslag som er rettet til politikerne og ikke et uttrykk for den jevne politiske oppfatning. De fleste partier fremhever skogbruket som en strategisk viktig næring for landet da oljeepoken nå passerer sitt høydepunkt.

 

I sine alternative statsbudsjetter overgikk partiene både hverandre og regjeringspartiene i å budsjettere penger og tiltak for skogbruket. Det er helt nødvendig at våre politikere tar situasjonen inn over seg og faktisk gjør noe på skattesiden. Hittil har vi fått som svar at de venter på Scheelutvalget og SKOG22. Nå har altså begge utvalgene lagt frem sine konklusjoner. SKOG22 legger sterk vekt nettopp på skattetiltak, og i bytte tilbys en firedobling av dagens bidrag til samlet avkastning fra verdikjeden.

 

Siden Scheelutvalget skulle foreslå et skattesystem som bidrar til at vi har noe å leve av etter oljen, burde skogbruket virkelig prioriteres og være musikk i ørene på Statssekretær i Finansdepartementet Jon Gunnar Pedersen. Han sier nemlig: «Skatt virker. Det vi vil ha mer av senker vi skatten på, mens vi øker på det vil ha mindre av». Når Regjeringen og et stort flertall av partiene på Stortinget vil ha mer skogbruk, burde resultatet altså være gitt.

 

Derfor er det beklagelig at det nok en gang legges frem en skatteutredning der det er hoppet bukk over Enkeltpersonforetakene. Foregående regjering «glemte» sin egen regjeringserklæring helt til de var tilbake i opposisjon og fikk aldri gjort noe med dette «problembarnet». Derfor har de lite de skal ha sagt når det kommer til den ytterst viktige diskusjonen rundt de mange enkeltpersonforetakene som ofte skattes til nedleggelse. Denne problematikken griper også inn i diskusjonen rundt konsesjonsloven som binder landbruket til denne eierformen som tapper næringen for investeringsevne.

 

Scheelutvalget konsentrerer seg om selskapene på den ene siden og lønnsmottagerne på den andre. At enkeltpersonforetakene har en uheldig løpende beskatning har blitt påpekt tidligere, men det blir ikke tatt tak i. Med Scheelutvalgets forslag om å senke selskapsbeskatningen fra 27 % til 20 % gjør det forskjellen enda større. For de som ønsker å investere overskuddet tilbake i bedriften, vil staten forsyne seg grovt av midlene først og videreføre landbrukets utviklingsproblem nummer en. Landbruket er en av de viktigste distriktsnæringene og en slik forskjell på beskatning av selskap og enkeltpersonforetak vil utvilsomt bidra til å tappe distriktene for viktige midler til investering. Det er svært uheldig for en næring som roper etter flere investeringer.

 

Skogbruket vil av naturlige årsaker skille seg ut fra de fleste andre næringer ved at vi opererer i 100 års perspektiv. Våre investeringer gir avkastning om to generasjoner, og hvis investeringene forsømmes tar det lang tid å rette opp. Denne situasjonen krever noen særordninger. Heldigvis er det ingen som ønsker å svekke skogfondsordningen, og Regjeringen uttrykker snarere ønske om å utvide den. Med 130.000 skogeiendommer vil de færreste hogge skog hvert år, og er årsaken til at man har gjennomsnittsligning i skogbruket. Systemet med økende beskatning i takt med økt inntekt gjør dette systemet ekstra viktig – men komplisert. Dette betyr at en flat beskatning, slik SKOG22 foreslår, hadde vært det beste og enkleste for både skogeier og skattemyndigheter. Finland, som er et land vi konkurrerer med i denne sammenheng har flat beskatning på inntekter fra skogen.

 

Sylvi Listhaug sa under overleveringen av SKOG22 at skogbruket hadde vært et haleheng til landbruket. Når man er opptatt av verdiskaping må denne situasjonen endres. Skognæringen mottar i liten grad statlige tilskudd og har ikke noe grensevern. Skognæring er «core business» og kan ikke konkurrere i verdensmarkedet på politisk fromme ønsker alene. Hvis det er en reell politisk vilje til å ta skogpotensialet i bruk så kan ikke rammebetingelsene utformes av stadig mer introverte utvalg. Vi møter konkurrenter utenfor Norge med strategisk politiske utformede rammebetingelser som er spisset for produksjon og konkurranse. Uten at vi har minst like gode forutsetninger vil konkurransen være umulig. Forutsetningene for å satse har aldri vært bedre og aldri mer nødvendig.

 

Vårt ønske er derfor at myndighetene i denne runden med skatteomlegging nøye tenker gjennom hva det nødvendigvis må innebære å utpeke skognæringen som en strategisk næring for Norge. Med Regjeringserklæringen i bunn burde valget være enkelt.

 

Benthe E. Løvenskiold

NORSKOG (næringspolitisk avdeling)