NORSKOGS høringssvar til kommisjonens forslag til forsterking av skog- og arealbruksregelverket (LULUCF).

Generelt

Klimautfordringene og -målene må sees i et langsiktig perspektiv. Det må også skogbruk. Skogforvaltning i boreale strøk er meget langsiktig, og det er derfor kontraproduktivt å måle skogens klimabidrag i femårsperioder. Tilpasninger i skogforvaltningen som har positiv effekt på kort sikt kan ha negative konsekvenser på lang sikt. Det foreslåtte endringene i regelverk tar heller ikke hensyn til at det er ulike forhold i de forskjellige statene. Norges barskoger er ikke like hurtigvoksende som løvskogene i Sør-Europa og det er derfor ikke hensiktsmessig eller rettferdig at vi skal forholde oss til samme regelverk.

De foreslåtte endringene i skog- og arealbruksregelverket innfører nye krav for perioden 2026-2030 og perioden 2031-2035. I den første perioden stilles det et helhetlig mål om å binde 310 tonn CO2-ekvivalenter, hvor det samlede målet fordeles på de ulike statene etter en areal-nøkkel. I den andre perioden settes det krav til at jord-, skog- og arealbruken (AFOLU) skal være karbonnøytral.

De korte tidshorisontene vil hemme norsk skognæring. Skogbruk er en næring med en lang tidshorisont og en tidshorisont på fem år vil svekke forvaltningen både i et kort og et langt perspektiv. Selv med en storsatsning på klimatiltak som øker produksjonen (planting) og øker andelen virke til bygningsmateriale (ungskogpleie og tynning), vil de kortsiktige målene for karbonbinding føre til at vi må senke uttaket av trevirke fra norsk skog. Dette vil redusere mengden virke som er tilgjengelig for verdikjeden og redusere vår mulighet til å erstatte fossile produkter med trebaserte produkter. Den helhetlige klimagevinsten ved et aktivt skogbruk blir med det svekket, noe som er kontraproduktivt.

Dersom Norge forplikter seg til den nye avtalen, bør fordelingsgrunnlaget for de 310 tonn CO2-ekvivalentene endres. CO2-ekvivalentene fordeles på statene basert på tidligere nettoutslipp i sektoren, og størrelsen på statens forvaltede areal. Ordningen tar ikke hensyn til egenskapene ved de forvaltede arealene og tar dermed heller ikke hensyn til at det store forskjeller i de enkelte lands potensiale for karbonbinding. Norge har et stort forvaltet areal og vil bli bundet til å binde en stor mengde karbon som ikke gjenspeiler det faktiske potensialet til å produsere biomasse og dermed binde karbon. Mye av vårt forvaltede areal består av skog på lav bonitet, med lav tilvekst og dertil lav karbonbinding. Dette arealet skiller seg markant fra skogarealet i Sør-Europa, som i større grad er preget av hurtigvoksende løvskog på høyere boniter. Om ikke ordningen endres, vil Norge sitte igjen med et uforholdsmessig høyt mål som følge av en skjev byrdefordeling.

I perioden 2031-2035 skal AFOLU-sektoren være klimanøytral. Dette betyr i praksis at skogbruket må kompensere for alt utslipp fra jordbruk og arealbruk. Uten kraftig utslippsreduksjon i disse sektorene må skogeiere endre forvaltningen for å oppnå kortsiktige økninger i sitt karbonopptak. I hovedsak betyr dette at de må redusere avvirkningen. Det gir mindre biomasse til grønn industri og lavere karbonbinding på lang sikt. At skogeiere må være ansvarlige for andres utslipp er ikke rettferdig og heller ikke bærekraftig på sikt. Dersom vi forplikter oss til avtalen, er det derfor viktig at staten sørger for systemer som avlaster skogeiernes byrde. Skal man oppnå full effekt av karbonbinding i skog på klimaområdet bør heller skog innlemmes i kvotesystemet. Det vil gi en kostnads­effektiv fordeling av utslippsreduksjoner i øvrige sektorer heller enn å forfordele jordbruket. Det vil også føre til tilpasninger i skogforvaltningen som gir høy og vedvarende karbonbinding.

NORSKOG mener den foreslåtte innsatsfordelingsforordningen og endringene i skog- og arealbruksregelverket vil ha store negative konsekvenser for norsk skogbruk.