Kalk- og lågurtfuruskog er i kategorien VU sårbar i Norsk Rødliste for naturtyper, regisrtert hos Artsdatabanken. (Foto: Anders Hals.)
Naturtypekartlegging og hvilke konsekvenser dette kan ha for skogeier og skogeiendommene var tema på to store møter den første uka i desember – ett i Øvre Eiker i Buskerud og ett i Notodden i Telemark. Foranledningen var at Miljødirektoratet gjennom ulike kartleggingsinitiativ har kartlagt og verdisatt store områder med natur i disse områdene. Invitasjon til møtene var gått ut bl.a. via Viken Skog og AT Skog og deres lokale skogeierlag. 250 skogeiere møtte fram.
Mest aktuelt for skogeierne i Eiker- og Notodden-området nå er den nylig gjennomførte offentlig naturtypekartlegging.
Benytter to ulike metoder
Forskjellige seksjoner i Miljødirektoratet har kartlagt arealer etter to ulike metoder som gi svært forskjellige resultater. Skogen i Eiker er mer eller mindre samtidig kartlagt med to vidt forskjellige metoder. Begge karleggingene har skjedd i regi av Miljødirektoratet. Seksjonen som jobber med vern av skog i Miljødirektoratet har kartlagt naturtyper og potensielle verneområder med Miljødirektoratets gamle metode for naturtypekartlegging, den såkalte DN- håndbok 13. Denne metoden ble egentlig forkastet av Stortinget i 2015, men har blitt brukt «på dispensasjon» for arbeid med frivillig vern.
En annen seksjon i Miljødirektoratet har kartlagt andre og til dels overlappende arealer med sin nye metode for naturtypekartleggig, som etter Stortingets intensjon skulle vært basert på systemet Natur i Norge (NiN) og en mest mulig verdinøytral objektiv og etterprøvbare metode.
Kritisk til bruken av NiN-systemet
Samtidig har ulike organisasjoner og etater rettet et kritisk søkelys på Miljødirektoratets håndtering av overgangen til bruk av Natur i Norge-systemet (NiN) til kartlegging av natur i en artikkelserie i magasinet Pan-Harvest. Blant annet rådgiver i Norges Skogeierforbund, Hans Asbjørn Sørlie, stiller seg her kritisk til måten Miljødirektoratet har tatt i bruk NiN-systemet på. Han mener metoden og resultatet av kartleggingen ikke oppfyller brukernes behov eller Stortingets føringer om en mest mulig objektiv, verdinøytral og etterprøvbar metode.
Dette var bakteppet for mye av det som ble diskutert på de to møtene i hhv. Øvre Eiker og Notodden. På ærverdige Fossesholm Herregård ved Vestfossen satt 150 skogeiere fra et stort oppland og hørte på innlegg fra rådgiver Espen Sommer Værland i registreringsselskapet Dokkadeltaet, avdelingsdirektør Yngve Svarte i Miljødirektoratet, seniorrådgiver Jan-Erik Ø. Nilsen fra Landbruksdirektoratet, Simon Thorsdal som er fagsjef i AT Skog og styreleder i PEFC Norge, kvalitets- og miljøsjef Per Hallgren i Viken Skog, samt skogsjef Erling Bergsaker i Norskog.
Får ikke tilsendt resultatene
Disse slapp til med sine innlegg etter at Knut Sønju, skogeier og nylig avgått leder av Eiker skogeierlag, hadde innledet med hvorfor et slik møte. Han kunne fortelle at det i 2018 var gjort registreringer på 260 eiendommer i Eikerbygdene. Det var registrert kalkskog etter DN-13 metoden, slik at man skulle få et bedre grunnlaget for forvaltning av naturmangfoldet i slik skog, og eventuelt et bedre grunnlag for forhandlinger om frivillig vern.
– Det er registrert naturtyper etter Miljødirektoratets nye metode på 13 000 dekar i den hensikt å forbedre kunnskapen om naturmangfoldet. Data som ble innhentet gjennom registreringen, vil kunne bli brukt i arealforvaltning hos kommune og fylkesmann, innledet Sønju.
Etter at registreringene i kalkskog (DN-13) var foretatt, har skogeierne fått tilsendt et kort orienteringsbrev, men ikke resultatene. De finner man i en privat database den såkalte NARIN-basen, som driftes av blant annet Biofokus. For naturtyperegistreringene etter Miljødirektoratets nye metode har grunneierne ikke fått noen orientering i etterkant, og resultatene derfra finnes i Naturbase.no hos Miljødirektoratet.
– Dette betyr, slo Sønju fast, at Staten ved Miljødirektoratet og Fylkesmannen i denne sammenhengen setter en grunneier på helt lik linje med en hvilken som helst innbygger i samfunnet.
Redusert mulighet for å drive skogbruk
– Det er med rette reist tvil om resultatene tilfredsstiller Stortingets vedtak for slike statlige registreringer, hvor sannsynlige konsekvenser er restriksjoner på skogsdrifta, vern i betydningen tvungen frivillighet, press fra verneinteresser og usikkerhet både hos grunneiere og kjøpere. Dette betyr i sum at muligheten for å drive et produksjonsrettet skogbruk basert på økonomiske prinsipper reduseres eller tas bort, og de viktigste aktørene i dette er Staten, naturverninteressene, tømmerkjøperne og kjøperne av sluttproduktene, sa Sønju.
I fortsettelsen fikk innlederne hvert sitt kvarter, og rådgiver Espen Sommer Værland i registreringsselskapet Dokkadeltaet redegjorde for Miljødirektoratets instruks for naturkartlegging med hensyn til metode og praksis. Han beskrev en rekke forhold knyttet til definisjoner av de ulike naturtypene, variabler innen hver type og kartleggingsregler med hensyn til minsteareal, minstebredde, hvordan håndtere skoglig mosaikk osv. og etter hvert – på bakgrunn av det som er samlet inn, regne ut de enkelte lokalitetenes kvalitet eller naturmangfold.
For store lokaliteter for skogeier
Avdelingsdirektør Yngve Svarte i Miljødirektoratet sa at de politiske føringene for den nye naturtypekartleggingsmetoden gikk på at man skulle styrke kartleggingen av naturtyper som enten var truet, viktige for mange arter, dekket sentrale økosystemfunksjoner, eller som var spesielt dårlig kartlagt. Samtidig skulle kartleggingen prioriteres i områder der kartleggingen ga stor samfunnsnytte, for eksempel ved å avklare forhold i områder med sterkt utbyggingspress. Da det seinere kom til en runde med spørsmål virket imidlertid Svarte noe svevende i mange av sine svar.
Da var seniorrådgiver Jan-Erik Ø. Nilsen fra Landbruksdirektoratet klarere i sitt innlegg. – I alt dette arbeidet med å skille ut lokaliteter, er det noe som slår oss i Landbruksdirektoratet. Det går på størrelse på den enkelte lokaliteten, og hvilken betydning den har for å avgjøre kvaliteten på den aktuelle figuren målt ut fra innslag av mangfold. Det er for oss innlysende at en lokalitet eller figur på 1500 dekar eller 350 dekar er altfor stor for den enkelte skogeier. Dette har med tilfredsstillende nøyaktighet eller oversikt å gjøre. Først når en er nede på 10-12 dekar, eller ca. en halvannen fotballbane, kan man forvente at eier har full oversikt med hensyn til naturmangfold, mente Jan-Erik Ø. Nilsen.
Et element av frivillig tvang
Skogbruk går til sjuende og sist ut på å få omsatt tømmer, det vil si å ha kjøpere. Disse vil imidlertid ha sitt på det tørre. De vil ha sertifisert tømmer, og i den forbindelse innledet Simon Thorsdal, fagsjef i AT Skog og styreleder i PEFC Norge, med å slå fast at hans tømmer var null verdt hvis ingen ville kjøpe det.
– Hovedmålet for PEFC er å jobbe for å fremme et bærekraftig skogbruk gjennom sertifisering av skog og ved dokumentasjon av sporbarhet gjennom verdikjeden. PEFC, som er verdens største skogsertifisering, står svært sterkt i hele den vestlige verden. Systemet er en gruppesertifisering og en kostnadseffektiv måte å sertifisere skogeiendommene på, men det er sånn at siden det er et krav om at alt tømmer skal være sertifisert, ligger det her også et element av frivillig tvang overfor skogeierne, sa Thorsdal.
I all kartleggingen som foretas og er foretatt, er det alltid slik at den som leter, også finner. Thorsdal dro fram et kart over et område i Notodden kommune, der det var lagt inn data fra registreringer i 2005, 2010, 2015 og 2018, som effektivt viste hvilken betydelig økning det har vært på registreringsfronten de siste 15 årene.
– Rett og slett en mangedobling, og dette viser hva slags regime skogeierne og skogbruket er underlagt, mente han.
Skogeierne må engasjere seg
Kvalitets- og miljøsjef Per Hallgren i Viken Skog redegjorde for naturtyper og NiN og de konsekvenser dette får for tømmerkjøperne. Ifølge ham skal bl.a. naturtyper med verdi A og B vurderes av en person med skogfaglig/biologisk kompetanse. Skogbruket kan ikke overse slike registreringer. Skogeierne må engasjere seg – som her på Eiker, og det samme må man gjøre på sentralt hold, slo han fast.
Viken Skogs rutiner i slike saker er at skogbruksleder er ansvarlig for miljøsjekk i forbindelse med hogst. Ved funn skal kvalitets- og miljøsjef kontaktes. Han vurderer så om rådgiver/biolog skal trekkes inn.
– Følgen av alt dette er merarbeid og økte kostnader, og det er viktig å vite at høy biologisk verdi ikke automatisk betyr restriksjoner på hogst, sa Hallgren.
Skogsjef Erling Bergsaker i Norskog avsluttet de faglige innleggene med å trekke fram noen problemstillinger knyttet til naturkartlegging. – For det første hva kartlegges? Dernest, er registreringene hensiktsmessige? Og til slutt, hvilke hensyn skal egentlig tas, spurte han.
Han var delvis innom en del av det som også Thorsdal og Hallgren berørte, og som en oppsummering slo han fast at både organisert og uorganisert kartlegging vil fortsette. – En hovedutfordring er å få alt materialet som samles inn så objektivt og etterprøvbart som mulig. Skogbruket må også praktisere sitt regelverk slik at skogeierne og deres representanter beholder handlefriheten. Vi må ha enkle og kunnskapsbaserte løsninger for oppfølgingen. Dessuten, og helt til slutt, frivillig vern må være reelt frivillig, sa Erling Bergsaker.
Etter en spørsmålsrunde ledet av stortingsrepresentant Per Olaf Lundteigen, ble møtet på den gamle herregården avsluttet av styreleder i Eiker Skogeierlag, Kristoffer Røren med noen ord om kompleksiteten i dette, og at dette ikke blir det siste slaget på dette området for det praktiske skogbruket.
