– I mange år hadde folk den oppfatningen at det var rogn som brant best. Men så viste det seg at disse målingene ikke var helt korrekte. Det var en slektning av rognen, svensk asal vi hadde målt på, forteller seniorrådgiver Simen Gjølsjø fra Norsk institutt for bioøkonomi, NIBIO.
– Så nå har vi målt vekt, volum og brennverdi på nytt, for å være helt sikre.
Forskerne målte volum og vekt på veden og fant brennverdien ved hjelp av et såkalt bombekalorimeter, noe av det samme som benyttes for å måle energiinnholdet i matvarer.
Resultatene viste at de tyngste treslagene hadde høyest brennverdi.
– Helt på topp kom kristtorn, deretter barlind, bøk, eik, ask og så først rogn, litt over alm i brennverdi, forteller Gjølsjø.
Kristtorn og barlind er arter som aldri blir noe særlig større enn 10-12 meter høye.
– Men veden er svært tung og sterk. Barlind er i eldre Edda omtalt som emne for buer, og i dag brukes barlind i møbler og finere snekkerarbeider, forteller Gjølsjø.
Går man nedover listen synker tettheten på veden og dermed også brennverdien.
Om veden veier like mye så er brennverdien nemlig lik. Det er ulik tetthet i veden som gir ulik brennverdi. Det er også derfor skogforskerne nå ønsker at ved skal omsettes etter vekt og fuktighet og ikke volum.
– I dag selges vedsekken ut fra hvor stor den er og ut fra hvilket treslag den inneholder. Mens frukt og grønnsaker selges i vekt, selges ved etter volum.
– Uten måling av vekt og fuktinnhold går kunden glipp av den kanskje viktigste informasjonen om vedsekken, nemlig hvor mye energi den inneholder, påpeker Gjølsjø.
