Rokkan henviser til tre vanlige argumenter for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital og forsøker å tilbakevise dem etter tur.
Det første argumentet er at mer penger i bedriften fører til flere investeringer og flere arbeidsplasser. Hun skriver at «I en fersk rapport fra i høst, av SSB-forsker Geir H.M. Bjertnæs, klarer man ikke å påvise økte investeringer etter at den sittende regjeringen gjennomførte en skattereform hvor mye av skattepresset på de rikeste forsvant.»
Bjertnæs skrev en artikkel i Samfunnsøkonomen 4/2018 hvor han gjennomgår resultatene fra en modellsimulering han gjorde i 2015 av å redusere i selskapskatten fra 28 til 25 prosent kombinert med at personbeskatningen økes, slik at statens skatteinntekter er uendret. Dette er en interessant analyse, men det grenser til misbruk når Rokkan bruker den i en diskusjon om formuesskatten. Bjertnæs sin analyse inneholder ingen ting om effektene av endringer i formuesskatten.
Nedsettelsene i selskapsskatten som faktisk ble gjennomført, skjedde sammen med en reduksjon i personbeskatningen og en økning i utbytteskatten tilsvarende reduksjonen i selskapsskatten. Utbytte er en stor del av velstående eieres inntekt. Økt skatt på utbytte vil normalt føre til at eiere vil ta ut mindre penger av bedriften, noe som gjør bedriften mer solid og bedre i stand til å investere. Men slik situasjonen er i dag, kan mange bedriftseiere ikke velge et lavere utbytte, fordi de må ha likviditet til å betale formuesskatt. Det betyr isolert sett at bedrifter som kunne beholdt midlene til investeringer, nå må bruke midlene til å dekke formuesskatt.
Rokkans andre argument er at små oppstartsbedrifter ikke påvirkes av formuesskatten. Her henviser hun til en masteroppgave fra NHH fra 2015. Problemet med denne konklusjonen er at bedriftene som var valgt ut i analysen, allerede gikk godt økonomisk. Dermed kunne de betale formuesskatt uten at de gikk dårlig eller konkurs. Men det som ikke sies, er at de kunne gått enda bedre uten formuesskatten. Rokkan nevner heller ikke at formuesskatt må betales også når bedriften går med tap.
Dessuten henvises det til en NHH-analyse fra 2014 av 70 000 unge bedrifter under fem år der kun 0,01 prosent betalte formuesskatt. De færreste av disse oppstartsbedriftene har store vekstambisjoner. De som har det, vil imidlertid for det første ofte ha problemer med å få risikokapital i den avgjørende fasen mellom noen millioner og opp til rundt 50 millioner, og de vil, dersom de investerer i teknologi, medisin eller lignende, kunne få høye verdier, og dermed formuesskatt, i lange perioder før inntjeningen kommer. De langt fleste forblir en normal norsk småbedrift med noen få ansatte, noe som krever lite finansiering, og det utløser heller ikke formuesskatt.
Rokkans siste argument er at utenlandske bedrifter ikke betaler formuesskatt. Hun argumenterer for at det ikke vil være lurt, dersom en norsk bedriftseier selger sin bedrift hvor formuesverdsettelsen er 80 prosent av markedsverdien, fordi pengene fra salget vil ende på bankkontoen, noe som gir 100 prosents formuesverdsettelse. Ja, det er blitt noe bedre, nettopp fordi formueskatten på arbeidende kapital er blitt dempet, noe Rokkan argumenterer mot bør skje. Dessuten mener hun at det er greit å ha formuesskatt, fordi man da raskere blir kvitt bedrifter som går dårlig.
Man trenger ikke formueskatt for at investorer skal avvikle virksomheter som går med underskudd. Det gjør de tidsnok for å beskytte de verdiene de har investert. Vi trenger heller mer tålmodig kapital enn mer utålmodig. Med dette argumentet innrømmer forøvrig Rokkan at formuesskatten påvirker bedriftene og investeringene og dermed at det spiller en rolle at norske bedriftseiere har denne ekstraskatten.
Skatt påvirker hvordan bedrifter, eiere og lønnsmottakere innretter seg. Øker skattene, blir investeringene mindre, risikoen større og soliditeten mindre, og arbeidstilbudet synker. Senkes skattene, vil det motsatte skje.
Innlegget var publisert i Bergens Tidene
