Nasjonalparken der skogen dør

Brann i lastebil med salt ombord
5. desember 2019
Fylkesnytt fra Troms og Finnmark 3/2019
5. desember 2019

Nasjonalparken der skogen dør

– Det har overhode ikke vært noe offentlig engasjement rundt forvaltningen av parken, skriver Bernt Suhr.

Øvre Anárjohka nasjonalpark ble opprettet i 1975.

Verneformålet for parken

Utdraget under er hentet fra kapittel 1 i Forskrift om fredning av Øvre Anárjohka nasjonalpark) Formålet med Øvre Anárjohka nasjonalpark er å bevare et stykke av Finnmarksvidda med et representativt utvalg av de naturtyper som forekommer der, så som furuskog, bjørkeskog og vidde med kratt, myr, vatn, elver og låge fjell. Dyre- og plantelivet skal få utvikle seg mest mulig fritt uten menneskelig påvirkning. Hvilke restriksjoner som gjelder i nasjonalparken kan du lese om i verneforskriftens kapittel 2.

2. Plantelivet.

2.1. Alle planter, herunder levende og døde trær og busker, er fredet mot skade og ødeleggelse av enhver art som ikke skyldes vanlig ferdsel, reindrift og lovlig jakt og fiske.

Det er tillatt å ta virke til brensel på stedet, men hule trær og stammer som er egnet som boplass for fugler, må ikke felles. Bærplukking er tillatt.

2.2. Nye plantearter må ikke innføres.

3. Dyrelivet.

3.1. Ville pattedyr og fugler og deres bo og reir er fredet mot skade og ødeleggelse av enhver art med følgende unntak:

a) Disse bestemmelser berører ikke rettigheter til jakt og fangst på rype, hare, rødrev og mink i forbindelse med lovlig reindrift.

b) Departementet kan gi tillatelse til jakt på andre arter i begrenset tidsrom når det etter sakkyndiges mening er nødvendig for å opprettholde balansen i dyrelivet.

c) Utøvelse av rett til å forfølge, avlive og tilegne seg såret/skadet storvilt etter de til enhver tid gjeldende bestemmelser.

Forvaltning av nasjonalparken

Klima- og miljødepartementet har i 2018 delegert myndighet for å forvalte nasjonalparken til Øvre Anárjohka nasjonalparkstyre.

I tillegg ble i 2019 en nasjonalparkforvalter ansatt hos fylkesmannen, han fungerer som sekretariat for styret. Vedkommende er underlagt styret i det som handler om forvaltningen av verneområdet og har i oppgave å sikre god kontakt med, og ha kunnskap om, lokalmiljøet.

Forvalteren skal også påse at forvaltninga skjer i samsvar med internasjonale forpliktelser, nasjonale føringer, naturmangfoldloven og områdets verneforskrift.

Hvordan er nasjonalparken forvaltet i de siste 40 år?

Tidligere var det Fylkesmannen i Finnmark som var delegert myndighet for å forvalte nasjonalparken. De har etter søknad fra Finnmarkseiendommen (FeFo) gitt dispensasjon til elgjakt, sist i 2015 og nå i 2019. Jeg har fått anledning til å delta på elgjakt i parken, begge de siste gangene det har vært mulig. Dette har gjort at jeg har blitt opptatt av hva som skjer i parken, og ønsker å rette et kritisk søkelys på myndighetenes manglende engasjement og ukritiske forvaltning av parken. Det er åpenbart at myndighetene har vært ivrige etter å verne et stort område med Finnmarksnatur uten å ta inn over seg hvilke konsekvenser det kan få for menneskenes og dyrenes bruk av området. Forvaltningen er overlatt til byråkrater som i det alt vesentlige har latt være å gjøre noen vurderinger eller grep i forhold til utviklingen i parken.

Hvordan kan jeg hevde dette? Ved å gå inn på Miljødirektoratets nettside, og deres Naturbase-faktaark fremkommer følgende:

– Parkforskriften fra 1975, er ikke revidert.

– Planbehov, Forvaltningsplan status, der er det ingen plan.

– Skjøtselplan, der er det ingen plan.

– Truethetsvurdering, status er ukjent.

– Tiltaksbehov, vurdert til at det er behov

– Overvåkningsbehov, her er det ikke anført noe!

Faktarket viser at det overhode ikke har vært noen offentlig engasjement rundt forvaltningen av parken!

Gjennom min jakt i områdene langs Bavttajohka i 2015, og Anarjohka i 2019, har jeg registrert at parken på ingen måte er vernet mot menneskelig påvirkning slik forskriften forutsetter.

Området har gjennom århundrer blitt brukt av reindrifta og lokalbefolkningen som har utnyttet de fornybare naturresursene som jakt og fiske m.m. som de trengte til livets opphold. Dette uten at naturen har blitt forringet eller skadet. Slik forskriften er utformet er den til hinder for å levere naturgodene til beste for mennesker, og samtidig ta vare på dyrelivet og naturen i parken. Opprettelse av parken med de strenge føringene som ligger i forskriften var etter min mening et overgrep mot lokalbefolkningen i Finnmark.

I stortingsmelding 14 «Natur for livet», Norsk handlingsplan for naturmangfold, legger regjeringen opp til en mer treffsikker forvaltning av naturen, og at det skal være kunnskapsbasert forvaltning. Jeg forutsetter at dette også må gjelde for våre nasjonalparker! Meldingen sier videre om regjeringens politikk: Regjeringen legger et generasjonsperspektiv til grunn i forvaltningen av norsk natur. Vi skal sikre framtidige generasjoners mulighet til å skape verdier basert på velfungerende økosystemer. Regjeringen vil derfor bidra til at dagens bruk av naturen er bærekraftig, hindre at arter utryddes og naturtyper forsvinner, og videreføre arbeidet med å bevare et representativt utvalg av norsk natur.

Hva skjer i Øvre-Anarjohka nasjonalpark?

Moderne reindrift vil naturligvis sette spor i områdene den bruker. Med de strenge ferdselsregler på sommerføre er det ikke vanlig å dra inn igjen i parken å rydde opp, det som eventuelt ligger igjen. Med målrettet elgforvaltning i og rundt parken har bestanden av elg øket. Uttak av dyr har ikke vært tilstrekkelig, og bestanden av elg er nå blitt så stor at overbeiting på skogen er en trussel. Tilvekst av furu har stoppet helt opp. Den eksisterende furuskogen i parken er for det meste gammel skog, med mye døde og døende trær. I tillegg er det årlig en del furu som faller på grunn av storm og uvær, såkalte vindfall.

Det vil si at det kun er et tidsspørsmål når furuskogen i parken er død! En finner ikke rogn i det hele i parken, og vier og bjørk er sterkt nedbeitet. I kombinasjon med sviktende vinterbeite for elg, kan det se ut til at sommerbeite også er blitt redusert. Årets slaktevekt på kalv synes å være lavere enn tidligere år, dette kan skyldes flere faktorer, men her må forvaltningen følge utviklingen nøye.

Hva kan gjøres?

Parkforskriften må endres slik at reindriftsutøverne kan kjøre inn og rydde opp etter seg på sommerstid, eventuelt at oppsynet sørger for opprydding. Uttaket av elg må økes kraftig og overvåkes nøye. Parkforskriften må endres slik at det åpnes for ordinær jakt i hele parken, og motorferdselslovens adgang til å hente ut elg med ATV godtas. For å kunne tilby lokale jegere jakt, må vilkårene være slik at jegerne finner det av interesse å søke jakt i parken. Min oppfordring går til lokale- og sentrale politikere, til Miljødirektoratet og det nye parkstyret, samt til Sametinget og Karasjok og Kautokeino kommune.

Bernt Suhr