NiN-systemet er feil adresse for kritikken

Registreringsjukset i skogen må opphøre!
3. desember 2019
Vil teste ut ulike jaktformer på villsvin i Rakkestad
4. desember 2019

NiN-systemet er feil adresse for kritikken

Skogeierforbundet mener at systemet «Natur i Norge» (NiN) er feil adresse for kritikk av Miljødirektoratets nye naturtypekartlegging.

Miljødirektoratets nye metode for kartlegging av naturtyper oppfyller ikke Stortingets intensjon om at kartlegging av natur skal baseres på NiN-systemet og en mest mulig objektiv, verdinøytral og etterprøvbar metode.

 

I en artikkelserie i Pan Harvest Magasin settes det et kritisk søkelys på overgangen til bruk av NiN-systemet for kartlegging av natur i offentlig regi. Det etterlatte inntrykk etter fem artikler er at NiN er et system som er mindre egnet for bruk til Miljødirektoratets kartlegging og verdisetting av natur enn systemet det erstatter – kartlegging etter den såkalte DN håndbok 13 (DN-13). I artikkelserien synes det å være bred enighet om at Miljødirektoratets nye metodikk for kartlegging av naturtyper ikke svarer til brukernes forventning og behov. Det gjelder også for skogbruket. Spørsmålet er om det er NiN-systemet som er riktig adresse for kritikken.

 

Natur i Norge

 

Med støtte fra Fritt Ord har Pan i høst undersøkt «Natur i Norge», systemet som skulle revolusjonere kartlegging av naturvariasjon i Norge. Les mer her.

 

I artikkelserien trekkes skognæringen frem som en viktig pådriver for overgang til bruk av NiN i all offentlig naturkartlegging. Skognæringen har over lengre tid jobbet for å få en mer verdinøytral kartlegging av natur enn det DN-13 representerte. Hovedutfordringen for skogbruket var at DN-13 ikke var basert på vitenskap og heller ikke skiller kartlegging og beskrivelse av natur fra verdisetting av natur. Resultatet var at kartlegging etter DN-13 i stor grad ga uttrykk for kartleggernes subjektive vurderinger. Slike vurderinger vil alltid være svært avhengig av kartleggerens kompetanse, interesse og verdigrunnlag. Kartlegging etter DN-13 ga med andre ord ikke et verdinøytralt og etterprøvbart kunnskapsgrunnlag om natur til bruk på tvers av sektorer.

 

Skogeierforbundet mener kartleggingen etter DN-13 var så personavhengig og verdiladet at det er utenkelig at et slikt underlagsmateriale ville blitt akseptert av forvaltningsmyndigheter innenfor noe annet samfunnsområde.

 

Da NiN versjon 1.0 ble publisert allerede i 2009 så vi at dette var et system som kunne danne grunnlag for en mer verdinøytral kartlegging av natur som flere brukere, inkludert skogbruket, kunne ha tillit til. Det var likevel ikke før i behandlingen av en riksrevisjonsrapport om bruken av midler bevilget til naturmangfold og friluftsliv (RR Dokument 3: 13 (2012–13)) at det ble satt fortgang i diskusjonen om en verdinøytral og sektoruavhengig kartlegging av natur. Diskusjonen som fulgte endte med at prosessen med revisjon av DN-13 ble terminert og at Stortinget vedtok at NiN skulle legges til grunn for all offentlig finansiert naturkartlegging i februar 2015.

 

Nå, snart fem år senere, står flere av brukerne av kunnskap om natur frem og kritiserer Miljødirektoratets nye metode. Det pekes på at metoden er prematur, hastverkspreget og gir lite brukervennlige resultater. Det kommer imidlertid fram få forslag til hvordan dette burde vært gjort annerledes. Slik vi ser det, er det to svært viktige problemstillinger som Miljødirektoratet ikke ser ut til å ha tatt hensyn til i metodeutviklingen og gjennomføringen av kartleggingsoppdraget.

 

Det er helt essensielt å ta stilling til hvordan man skal legge NiN til grunn for kartlegging, fordi NiN kan betraktes som en verktøykasse med et stort mangfold av verktøy. Utvikling av kartleggingsmetodikk og kartlegging etter NiN kan derfor skje på ulike måter avhengig av hvilke verktøy man tar i bruk. De to hovedkategoriene av verktøy er «beskrivelsessystemet» og «typesystemet». Den enkleste formen for kartlegging etter NiN er å kun bruke beskrivelsessystemet til å beskrive egenskaper ved et gitt utvalg natur uten å bruke NiN-naturtypesystemet.

 

Bruken av naturtypesystemet i NiN til kartlegging er mer krevende, og kan gjøres på to måter: Enten ved at man kartlegger et utvalg av NiN-naturtypene der disse finnes, eller ved at man kartlegger alle naturtyper heldekkende innenfor et område. Hver kartlagte NiN-naturtype kan deretter beskrives med relevante egenskaper fra NiN-beskrivelsessystemet. F.eks. kan NiN-naturtypen «blåbærskog» beskrives med egenskaper som «granskog», «stor tetthet av døde trær» og «fuktig skogbunn». En slik kartlegging frambringer kunnskap som kvalifiserer til å inngå i det økologiske grunnkartet som Stortinget har besluttet at Artsdatabanken skal etablere som et verdinøytralt kunnskapsgrunnlag for alle sektorer.

 

Fordi det er svært ressurskrevende å gjennomføre heldekkende kartlegging av alle NiN-naturtyper, vil det for de aller fleste praktiske formål være hensiktsmessig å gjøre et utvalg av NiN-naturtyper og NiN-egenskaper, som svarer til det vi har behov for kunnskap om. Valgene som tas når det gjøres et utvalg, vil nødvendigvis i større eller mindre grad være subjektive og preget av behovene til bestilleren. Fordi NiN-systemet er bygd på systematisert kunnskap om variasjon i artsmangfold, gir det mulighet for å foreta dette utvalget på en etterprøvbar måte etter de samme reglene, uavhengig av hvem som bestiller kartleggingen. Det forutsetter at det settes klare kriterier for hva man ønsker å kartlegge. Slike kriterier kan for eksempel være at man vil kartlegge natur som er spesielt viktig for sjeldne og truede arter på rødlista eller naturtyper som kan være i tilbakegang som følge av klimaendringer. Kriteriene kunne for eksempel blitt bestemt i fellesskap av de som har behov for kartfestet kunnskap om natur, og utvelgelsen av de NiN-naturtypene og -egenskapene som skal kartlegges kunne for eksempel blitt ledet av en uavhengig kunnskapsleverandør som Artsdatabanken.

 

Ved å bruke en slik kriteriebasert og metodisk tilnærming vil verdivalg i hovedsak være knyttet til å fastsette kriteriene for utvelgelsesprosessen. Dette som et alternativ til at noen utvalgte «eksperter», subjektivt skal velge ut hvilken natur som de mener det er relevant å kartlegge.

 

En slik kriteriebasert metode har mange likhetstrekk med den systematiske tilnærmingen som er benyttet i «Miljøregistrering i skog»-prosjektet (MiS), for å identifisere de skogstrukturer og naturtyper som er spesielt viktige for rødlistearter og som ligger til grunn for skogbrukets miljøregistreringer i skog. Dersom slike kriterier for utvelgelse av NiN-naturtyper med egenskaper skal være relevante for flere sektorer, bør kriteriesettet utvikles med bakgrunn i de ulike sektorenes samlede behov for kunnskap. I Miljødirektoratets hastverk med å få på plass et nytt system, synes man å ha hoppet bukk over andre brukeres behov både i metodeutviklingen og i prioritering og innretning av kartleggingsoppdrag.

 

Med utgangspunkt i Stortingets vedtak, hadde skogbruket en klar forventning om at sektorene sammen kunne utnytte mulighetene i NiN til å starte en nasjonal kunnskapsdugnad. Muligheten lå åpen for at sektorene samarbeidet om kartleggingsopplegg der alle egenskaper og NiN-naturtyper som tilfredsstilte sektorenes kunnskapsbehov ble kartlagt på en mest mulig verdinøytral måte. Videre kunne sektorene selv, på grunnlag av kartleggingsresultatene, foreta sine verdivurderinger hver for seg.

 

Vi støttet dette, ikke fordi vi trodde det skulle legge færre restriksjoner på skogbruksaktiviteten, men fordi vi kunne ha tillit til metoden og resultatet av kartleggingen. Resultater vi har tillit til kan vi bruke til å styrke kvaliteten på de hensyn vi skal ta i skogbruket. Det gjelder både gjennom forvaltning av viktige livsmiljøer for rødlistearter i nøkkelbiotoper der vi driver skogbruk og som kunnskapsgrunnlag for arbeidet med frivillig vern av skog.

 

De to første årene etter Stortingets vedtak gjennomførte Miljødirektoratet heldekkende kartlegging av NiN-naturtyper. Framdriften var lav og kartleggingen tilsvarende dyr. Ikke uventet møtte denne kartleggingen hard kritikk. Høsten 2016 ga Miljødirektoratet derfor en ekspertgruppe et hasteoppdrag i å velge ut naturtyper og egenskaper fra NiN til kartleggingen i 2017. Gruppen, som hadde få måneder på seg, leverte sitt forslag før jul i 2016. I stedet for å bruke de mulighetene som ligger i NiN til å gjøre et etterprøvbart utvalg av NiN-naturtyper og -egenskaper, valgte gruppen en helt annen tilnærming: De lagde i praksis en ny inndeling av naturtyper. Denne måten å løse Stortingets oppdrag på, vakte umiddelbart reaksjoner. Artsdatabanken som eier av NiN-systemet var svært tydelige i sin tilbakemelding. I brev til Miljødirektoratet i februar 2017 skriver de: «Resultatene herfra ga ei liste over typer av FRN (forvaltningsrelevant natur), som i stor grad var hentet fra DN-håndbok 13. Kriteriene var utelukkende basert på skjønn og ga et helt tilfeldig utvalg, som deretter ble prøvd tilpasset inn i NiN-nomenklatur. Dette er slik vi ser det en gjentagelse av arbeidet i siste fase av DN-håndbok 13.»

 

På tross av Artsdatabankens tydelige innvendinger, og en klar anbefaling om metodevalg fra Naturhistorisk Museum (NHM) ved Universitetet i Oslo («NiN-notat nr. 148»), valgte Miljødirektoratet å gå videre med ekspertgruppens utvalg av naturtyper. Siden den gang er utvalget justert noe og flere subjektivt definerte naturtyper er tillagt metoden. Miljødirektoratet synes verken å ha realitetsvurdert Artsdatabankens og NHMs klare anbefalinger eller skogeierorganisasjonenes innspill om hvordan NiN-systemet kan og bør brukes.

 

Noe av hensikten med overgangen til NiN var å gjøre det enklere å samordne kartlegging for ulike formål for å unngå ressurskrevende dobbeltkartlegging. Skogbruket har fra 2019 lagt om sine miljøregistreringer i skog til NiN-basert kartlegging for å bidra til et slikt felles kunnskapsgrunnlag. Miljødirektoratets instruks for naturtypekartlegging synes derimot ikke å bygge på noen plan for gjennomføring av samkartlegging for ulike formål. En skogeier kan i praksis få en fersk miljøplan for forvaltning av skogens miljøverdier den ene dagen og motta varsel om naturtypekartlegging etter Miljødirektoratet sin instruks den neste. Konsekvensen er at miljøplanen, delfinansiert av offentlige myndigheter, etter svært kort tid anses som «ugyldig» for planlegging av skogbrukstiltak. Dette fordi denne typen ny kartlegging krever en vurdering eller befaring av person med biologisk kompetanse før skogbrukstiltak kan gjennomføres.

 

Flere av livsmiljøene som kartlegges i skogbrukets miljøregistrering blir også kartlagt i Miljødirektoratets naturtypekartlegging. Med bakgrunn i resultatene så langt ser det ut som om mange av disse livsmiljøkvalitetene, som for eksempel mengde døde trær, oftest kun angis som gjennomsnittsverdier for større naturtypearealer som er avgrenset etter Miljødirektoratets naturtypeinndeling. Det blir derfor helt umulig for skogbruket, som bruker av kunnskapen om natur, å vite om Miljødirektoratets naturtyper faktisk inneholder konsentrasjoner av «viktige livsmiljøkvaliteter» som bør vurderes for forvaltning i nøkkelbiotop eller om den inneholder lave konsentrasjoner av livsmiljøkvaliteter spredt utover et større areal. Det sistnevnte er informasjon som ofte ikke vil være relevant å vurdere for forvaltning i nøkkelbiotop. Skogbruket kan med det havne i den situasjonen at vi, grunnet krav om miljøsertifisering, blir nødt til å befare og kartlegge det samme arealet tre ganger på kort tid.

 

Det har nå gått tre år og mer enn 200 millioner kroner er brukt på Miljødirektoratets naturkartlegging siden Artsdatabanken og Naturhistorisk Museum kom med tydelige innvendinger og ga klare anbefalinger for utvikling av en metodikk i tråd med Stortingets vedtak. Innspillene er ikke tatt hensyn til. Resultatet vi sitter igjen med er en metode og et kartleggingsresultat som, med unntak av de rødlistede naturtypene, fremstår som en subjektiv oppsamling av natur, plukket delvis fra DN-13 og delvis fra skogbrukets metode for miljøregistrering i skog. Etter vår oppfatning tilfredsstiller ikke resultatene de krav Artsdatabanken stiller til etterprøvbarhet og verdinøytralitet for å kunne inkluderes i det økologiske grunnkartet. At Miljødirektoratet konstruerer et alternativt «økologisk grunnkart for forvaltningen», hjelper ikke på det faktum at produktet Miljødirektoratet nå leverer, synes å være svært langt fra Stortingets intensjon om at kartlegging av natur skal baseres på en mest mulig objektiv, verdinøytral og etterprøvbar metode.

 

Spørsmålet er hvor lang tid det skal gå og hvor mange millioner kroner av offentlige midler som skal brukes, før man lytter til Artsdatabanken og setter i gang et systematisk arbeid med å utarbeide en NiN-basert kartleggingsmetodikk flere sektorer kan ha tillit til og bruke.