Professor Urban Nilssons granskning av 9 myter om gallring
22. mai 2018
Dyr klimatnytta att låta skogen stå
24. mai 2018

Odel er ikke synonymt med adel

Del

For kort tid tilbake kunne vi lese at norske bønder er uutdannede og kunnskapsløse elitister som ikke bryr seg om naturforvaltning. At det å arve en gård var en uting, og at det å eie privat eiendom førte til forfall.

Jeg må innrømme at jeg nesten satt kaffen i halsen da jeg leste hvordan Oslo-organisasjonen Sabima beskrev livet på bygda. Jeg forsvarer ofte byfolk hjemme på bygda, for fordommene går begge veier, men innlegg som det gjør det svært utfordrende.

Vi kunne lese om «adel», og at det bare er mannlige etterkommere etter godseiere som får lov til å hogge tømmer, at vanlige, norske bønder egentlig er en «naturadel» som rådgiver Ragna Kronstad i Sabima ikke stolte på, all den tid hun var etterkommer etter en husmann. En retorikk man sjelden ser på trykk i Norge i 2018, og da på den politiske skalaen stort sett til venstre for Rødt.

Argumentet til Sabima er at det å overlate familiegården til sine etterkommere ikke er bra. Mon det. Jeg har i skrivende stund en odelsjente i magen. Når hun blir født om noen måneder, står det tre generasjoner familie klare til å lære henne hvilket ansvar hun om noen tiår kan få, når familiegården skal videre.

Det er en lærdom hennes far fikk fra generasjonene før ham da han var liten, og den er uvurderlig. Er det noe som er disiplinerende med tanke på langsiktig forvaltning, er det nettopp bevisstheten om at dine barn og barnebarn må håndtere konsekvensene av dine valg i dag.

For norske bønder tar vare på naturen, og regjeringen satser tungt på å tilrettelegge for at bøndene kan gjøre nettopp dette uten at det går på bekostning av driften. Det er viktig for å sikre norsk naturmangfold.

Hvor godt du ivaretar en gård kan ikke måles i vekttall på universitet eller høyskole.

Skogvernet vil være på et rekordhøyt nivå i 2018, med nesten en halv milliard kroner avsatt til formålet. På fire år har regjeringen bevilget nær 1,5 milliarder kroner til skogvern. Det er rekordstort! Ingen skogeiere får i dag levere tømmer til norsk skogindustri uten at det er miljøsertifisert.

Målet vårt er å verne 10 prosent av skogarealet i Norge. Dette må først og fremst gjøres gjennom frivillig vern, og det fungerer. Lokale grunneiere har bidratt til at skogvernet nå trappes sterkt opp.

Denne regjeringen har hittil vernet 344 skogområder. Av disse er 311 områder frivillig vern av privateid skog, de øvrige er vern av offentlig eid skog. Med andre ord, det er klart bøndene bryr seg om naturen!

For Sabima bommer grovt – odel er ikke det samme som adel. Å karakterisere hardt arbeidende bønder slik organisasjonen gjør, vitner om mangel på forståelse for hvordan det er å drive gård. Det er sikkert fint for Kronstad å være agronom på Holmlia i Oslo med sommerjobb på Kongsgården, men det er altså ikke hverdagen for de fleste bønder i Norge.

Det hun kaller «vår tids adel» er i realiteten vår tids største dugnadsgjeng. De står opp før de fleste, går i fjøset, mange går så på en hel- eller deltidsjobb utenfor landbruket, så kommer de hjem, og jobber på åkeren eller i fjøset til langt på kveld.

Og alle vi som har tilknytning til jordbruket vet at du ikke rik bare fordi du eier en gård, snarere tvert imot. For mange er dette livsverket deres, og de fortjener ikke å bli omtalt som skjødesløs adel.

Hvor godt du ivaretar en gård kan ikke måles i vekttall på universitet eller høyskole. Det er et studium som starter som barn, og varer hele livet ut. Eksamen består du kun hvis du klarer å overlevere et bruk som er i bedre stand enn da du selv tok over.

Den læresetningen er prentet inn hos de aller fleste bønder. Folk med høy formell utdannelse liker ofte å vektlegge hvor viktig den er, men den er bare en av mange byggestener i vår totale utdannelse.

Du blir ikke automatisk god bonde av å sitte mange år på skolebenken på et universitet, men det kan være et godt utgangspunkt.

Tall fra Samordnet opptak viser at flere søker høyere landbruksutdanning. I fjor økte søkertallene til landbruksfag med 14 prosent, og NMBU opplevde en økning i antallet studenter med landbruksfag som første valg på 21 prosent.

Søkingen til husdyrvitenskap alene økte med hele 60 prosent, og utviklingen i førstevalgsøkere til landbruksfagene er positiv også ved andre utdanningsinstitusjoner rundt om i landet.

Kompetansen i landbruket øker, interessen for å ta vare på eiendommen for å overlevere den i enda bedre stand til barna er selvfølgelig for de aller fleste i landbruket.

Det bør vi ha respekt for, spesielt de av oss som har vokst opp i byen.

Del