Men de parkene han nevner, som Hardangervidda og Jotunheimen, er ikke i nevneverdig konflikt med bruk av fornybart råstoff. Og det må være lov å ha flere tanker i hodet samtidig.
For i dag lever vi i Norge nesten utelukkende av å pumpe råstoffet olje opp av Nordsjøen. Det gir verken sår eller andre umiddelbare synlige naturmerker, som en hogstflate kan gjøre. Vi ser ikke en gang boreplattformene på søndagsturen vår.
Men det gir naturen merker og sår på sikt. Tiår etter tiår med pumping av olje skaper klimaendringer, som gir flom, skogbrann, storm, ras og tørke. Dette må vi bekjempe.
Da blir bruken av våre fornybare naturressurser enda viktigere. Og forståelsen av bærekraftig bruk av disse og den sirkulære økonomien. Fordi den er den eneste vi kan leve med på sikt. Noe næring skal jo samfunnet vårt leve av.
Skogbruk bidrar med verdiskapning i samfunnet og produkter som kan erstatte de fossile. FNs klimapanel sier gang på gang at bruk av skogen er en nøkkel. Spørsmålet blir jo da, hvordan gjør vi dette best mulig. I norsk skogbruk er det langt fra snakk om «frie tøyler i naturen», som Wilhelmsen antyder. Vi har både lovpålagte og selvpålagte reguleringer, særlig i Oslomarka.
Ja, vi skal ta vare på urørt natur, og nasjonalparkene er et ledd i dette. Wilhelmsen kan gjerne kalle nasjonalparkene våre naturmuseer, og det trenger vi. Skogvern av våre verneverdige biotoper, som er leveområder for artene våre, er også nødvendig.
Men i kampen om arealbruken til alle gode formål, er det spesielt viktig at verneområdene holder de verneverdiene og kvalitetskravene som vi er blitt enige om, nemlig kravene i naturmangfoldloven. Og slike verneverdige biotoper i Østmarka er allerede vernet i reservat.
Det er ikke åpenbart for oss at det nye foreslåtte verneområdet møter disse kravene. Tvert imot foreslår Miljødirektoratet å inkludere eksisterende reservat samt fjerne veier og dammer for at området skal holde i forhold til lovens krav til urørthet. Dette for oss bekrefter egentlig at verneverdiene i Østmarka ut over eksisterende reservat, ikke er åpenbare.
De arealene som i dag ikke er vernet etter verneverdighetsprinsippene, ser jo faktisk slik ut nettopp fordi det har vært drevet bærekraftig skogbruk her i mange år. For skogen er dynamisk og hogstområder gror til og blir til skog igjen.
Det er denne fornybare dynamikken som er så fin. Og det funker jo. Naturverdiene er ivaretatt i reservater, friluftsfolket har veier og stier å gå tur på og dammer å padle kano på. Og tømmerverdiene bidrar i samfunnets verdiskapning og til klimaregnskapet. – Det eneste som synes å mangle er egentlig mer informasjon om skogen og skogbruket i området.
Skal vi bruke skogvernet vårt på å verne noe som ikke er verneverdig? Og skal vi forkaste vår unike sjanse til å bruke Østmarka til et mer aktivt «naturbruks-museum» og en læringsarena for sirkulær økonomi og bærekraftig verdiskapning? Vi syns ikke det.
MELD DEG PÅ NYHETSBREVET VÅRT
