Registreringsjukset i skogen må opphøre!

Fornybar biodiesel i landbruket før 2030
3. desember 2019
NiN-systemet er feil adresse for kritikken
4. desember 2019

Registreringsjukset i skogen må opphøre!

Kunnskap om naturverdiene er en forutsetning for et bærekraftig skogbruk. Denne kunnskapen har ikke skogbruket i Norge. Naturmangfoldet blir taperen.

OM SKRIBENTEN

Gjermund Andersen er styreleder i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus og leder skogutvalget i Norges Naturvernforbund

Få de viktigste Pan-sakene på mail en gang i uka. Klikk her.

Skogbruket i Norge går på selvstyre. Det er næringen selv som har fått ansvaret for å registrere naturverdiene. Det er næringen som bestemmer restriksjonsnivået, og som ansetter de som skal kontrollere at reglene følges. Og næringen har dessuten fått vetorett mot vern av områder de ikke ønsker å verne.

NINA (Norsk institutt for naturforskning) har sammenliknet næringens egne registreringer av biologisk mangfold i skog og de som er utført av Landskogtakseringen i de samme feltene, begge med «Miljøregistrering i Skog»-systemet (MiS). Konklusjonen var den samme som i BioFokus-rapporten fra tidligere i år (lenke i sidekolonne): Næringen finner bare en brøkdel av verdiene i skogen. Undersøkelsene viser at det ikke nødvendigvis er registreringsmetodikken som er viktigste årsak, men hvem som utfører den. Når registreringen av biologisk mangfold foretas av de som har økonomisk nytte av at det ikke finnes noe, er det ikke så rart at de finner lite.

LES MER

Marianne Melgaard: Ny BioFokus-rapport: Sviktende kunnskapsgrunnlag for hogst, hensyn og vern i skogen. biofokus.no 24.06.201

Dette er lett å se i praktisk naturvernarbeid. I motsetning til i resten av landet, må man i Oslomarka søke om tillatelse til hogst. Søknaden går til kommunen, som skal vurdere tiltaket og dets virkninger for natur og friluftsliv. Men skogoppsynet i kommunene er bemannet med samme kompetanse og samme verdigrunnlag som skogeierorganisasjonene, og nær sagt alle alle søknader innvilges.

REGISTRERINGSMETODER

DN håndbok 13 : Registreringsmetode utarbeidet av miljømyndighetene for registrering av verneverdig skog og nøkkelbiotoper. Registreringene baseres på funn av rødlistearter og arter som indikerer verdifull skog. Registreringene utføres av skogbiologer med stor kunnskap om skognaturen. En rimelig og effektiv metodikk for å finne de mest verdifulle områdene.

MiS – Miljøregistrering i Skog. Et registreringskonsept utviklet på oppdrag av Landbruksdepartementet. Opplegget går ut på å registrere spesielle miljøer som kan huse rødlistearter og andre verdier, men uten å registrere arter. Metoden benyttes av skogeierforeningene/andelslagene som gjennomfører registreringene, som oftest samtidig med utarbeidelse av skogbruksplaner. Metoden krev ingen spesiell kompetanse på skogbiologi.

NiN – Natur i Norge. En ny og svært vidløftig registreringsmetodikk for all natur. Idéen er at registreringen skal være objektiv og ikke kreve bruk av faglig skjønn. Registreringen er svært detaljert, og det kreves spesialkursing for å delta i arbeidet. Stortinget har bestemt at all registrering skal foregå etter NiN-metodikk, men metoden er fortsatt umoden og under utvikling.

Det er bare når noen klager på godkjenningsvedtakene at sakene får en grundigere belysning. Da arrangeres ofte befaringer, som gang på gang viser at naturverdier som skulle vært fanget opp av MiS, ikke er registrert.

For eksempel søkte Nordmarkas største skogeier høsten 2013 om tillatelse til hogst av sju områder med til dels svært gammel granskog. Ringerike kommune godkjente hogstene – uten en eneste innvending. «Området betraktes som et ordinært skogområde», skriver skogbrukssjefen i tillatelsen. Og videre: «Min vurdering av kunnskapsgrunnlaget er at dette må være godt i Marka …. Omsøkte felter er nylig undersøkt av biologisk kompetanse. Kunnskapsgrunnlaget ansees å være tilstrekkelig. En kan derfor ikke se at risiko for skade på naturmangfoldet er til stede i så stor grad at hogst i omsøkte bestand ikke kan gjennomføres.»

Alle som har arbeidet med biologisk mangfold i skog, vet at det blir rikere og rikere desto eldre skogen får bli, med plass til spesialist-arter som ikke finnes i «granåkrene» (planteskogen). Siden denne søknaden gjaldt hogst i 150-162 år gammel skog, gikk alarmklokkene hos oss i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA), og vi rykket ut på befaring. Vi fant en usedvanlig spennende skog med store naturverdier. Så store at vi kostet på oss å få med en biolog som kunne vurdere verdiene. Det viste seg raskt at dette ikke var noen «ordinær skog», men et biologisk hotspot av de sjeldne, med funn av bl.a. den kritisk truede sopparten storpora flammekjuke og en rekke andre trua arter. Skogbrukets registreringer, som kommunen la til grunn for tillatelsen, hadde ikke fanget opp noe som helst, mens amatører med letthet kunne se at dette var noe helt spesielt.

I 2018 gjentar det hele seg – på samme eiendom. «Ordinær skog», ingen grunn til begrensninger, «kunnskapsgrunnlaget ansees tilstrekkelig», mente skogoppsynet. Tillatelse til snauhogst ble gitt innenfor en foreslått utvidelse av Spålen-Katnosa-reservatet i Nordmarka. Også her ble det funnet storpora flammekjuke og de svært sjeldne og trua artene lappkjuke og huldrestry. Også her var det helt fraværende registrering av naturverdiene i skogbrukets registreringer.

Til tross for utallige påvisninger av feil og mangler i registreringene i Oslomarka, fortsetter praksisen med å godkjenne hogster på grunnlag av næringsstyrte registreringer og manglende vurderinger av områdenes naturverdier.

Spørsmålet nå er om det vil bli bedre med det nye registreringssystemet Natur i Norge – NiN? Omtrent alle vi har møtt som har drevet med NiN-kartlegging de siste fem årene har vært frustrert over metodens utilstrekkelighet for å fange opp skogens verditilstand. Slik vi forstår det nå, er dette i ferd med å forbedres, men vi står likevel igjen med hovedutfordringen i skogen – at det er skogeiernes egne næringsorganisasjoner som får lov til å utføre registreringen. Da er vi like langt, eller rettere sagt like kort: Da kan vi ikke være sikre på om registranten har gjort en objektiv, uavhengig og troverdig jobb.

Ut fra våre erfaringer i Oslomarka mener vi det derfor bør trekkes opp en del prinsipper for naturregistrering, verdivurdering og forvaltning av verdifull natur:

– Objektive og verdinøytrale registreringer kan bare utføres av personell uten tilknytning til næringsinteresser.

Det kan ikke være slik at det er næringen selv som skal ha ansvaret for å registrere biologisk mangfold før gjennomføring av hogster («bukken og havresekken» kalles slikt vanligvis).

Miljødirektoratets kartlegging etter NiN bruker uavhengige biologer og resultatene presenteres i offentlige databaser uten økonomisk sensur. Det er et langt skritt i riktig retning, som vi forventer skal være standarden for naturregistrering i framtiden. At Senterpartiets Per Olaf Lundteigen kaller det hele en vernekartlegging kan faktisk bety at noe gjøres riktig, sett med øynene til de trua artene.

– Søknadsplikten for hogst må utvides fra Oslomarka til hele landet.

Inngrep i naturen må ikke gjennomføres uten en næringsuavhengig vurdering av konsekvensene for naturverdiene. Det må f.eks. innføres en søknadsplikt for all hogst i hele landet, der godkjenningen baseres på etterprøvbare naturfaglige registreringer, kunnskapsbaserte vurderinger og mulighet for folk med lokalkunnskap å komme med innspill. En slik søknadsplikt finnes allerede i Oslomarka. Ordningen må utvides til hele landet, og biologisk kompetanse må inngå i vurderingen av søknadene.

– MiS må vrakes. Skogbrukets registreringer blir ikke bedre av å «oversettes» til NiN!

De helt upålitelige MiS-registreringene, som bare fanger opp brøkdeler av naturverdiene i skogen, er uegnet som grunnlag for forvaltning av skog. Metoden i seg selv er ikke så ille, dersom den ble brukt fornuftig og komplettert med kartlegginger som er bedre egnet til å fange opp artsmangfold og landskapsøkologi. Problemet er først og fremst at kartleggingen ikke utføres av uavhengig personell. Skogbrukets ønske om å konvertere de beviselig elendige MiS-registreringene til NiN-systemet vil være en regelrett «grønnvasking», dersom man ikke tar tak i selve roten til problemet, uavhengigheten til næringen. Det vil svekke troverdigheten til NiN dersom et næringsstyrt opplegg som MiS bare skifter navn, uten at det skjer en reell forbedring av kvaliteten. Skogbrukets registreringer har både unnlatt å finne verdier i skogen, og i tillegg tillatt seg å velge bort verdier som de selv mener ikke bør hensyntas. Det er derfor en vesensforskjell mellom hvordan kartlegging etter de to systemene utføres i dag. Hogst må bare tillates der nøytral registrering og verdivurdering er foretatt av uavhengige biologer.

– Det viktigste først!

NiN-kartlegging er kostbart, og det vil til enhver tid være ressursmangel. Det må være en forutsetning at det er de viktigste verdiene som undersøkes først. For skogens del gjelder det gammelskogen; skog med naturlig struktur og som aldri er utsatt for flatehogst og tilplanting med monokultur av gran. Slik skog utgjør nå bare 1/5 av skogen i det som kalles skogfylkene på Østlandet. Det er her mange av artene har sine siste skanser for overlevelse. Områder med mye gammelskog må prioriteres for nyregistrering.

FNs naturpanel understreker at naturen nå ødelegges så raskt at det truer evnen til å livnære jordens befolkning. Det er arealbruken som er den største trusselen. Dersom vi ikke snarest får tilstrekkelig kunnskap om mangfoldet i naturen, kan vi påføre den irreversibel skade. Innføring av NiN har så langt medført en trenering av helt nødvendig kunnskapsinnhenting – en pustepause som skognæringen har benyttet til å hogge ut uerstattelig gammelskog. Med de forbedringer som er foretatt i NiN, kan dette nå forhåpentligvis bli et godt verktøy, men det forutsetter at det tilføres tilstrekkelige ressurser for å gjennomføre registreringene av næringsuavhengige fagfolk.

Skogbruket forvalter 1/3 av Norges areal og har så langt fått lov til å holde på uten å måtte søke om tillatelser, uten offentlig kontroll og uten å måtte avlegge regnskap for hva de forårsaker av skade på mangfoldet med sine flatehogster og granåkre. Det kan ikke få fortsette.

Hvor er Regjeringen? Hvor er opposisjonen? Hvor lenge skal bukken få passe havresekken?