Hvert år siden 2016 har antallet ynglinger av ulv i Norge ligget over det bestandsmålet som Stortinget har fastsatt. Hvert år har derfor rovviltnemndene vedtatt kvoter for lisensjakt i ulvesonen, for å bringe bestanden nærmere bestandsmålet. Hvert år er imidlertid disse vedtakene overprøvd av Klima- og miljødepartementet (KLD), med den konsekvens at ulvebestanden fremdeles ligger over bestandsmålet.
Stortinget satte i 2016 bestandsmålet til 4-6 ynglinger per år, hvorav tre skal være helnorske. Ynglinger i grenserevir teller med en faktor på 0,5. Vinteren 2018-2019 var det 8 ynglinger i Norge. Det er foreløpig usikkert hvor mange valpekull som er født i Skandinavia vinteren 2019-2020.
KLD begrunner overprøvingene med at et slikt uttak av ulv som rovviltnemndene ønsker, ville være i strid med naturmangfoldloven og Bernkonvensjonen. Hinderet for økt uttak av ulv er imidlertid ikke regelverket, men KLDs praktisering av dette. Hvorvidt vilkårene er oppfylt er nemlig i langt større grad en konkret og skjønnsmessig vurdering av de faktiske forhold, enn av rettslige skranker.
KLD kan således utøve et skjønn som avviker fra rovviltnemndenes, under dekke av at loven ikke tillater lisensjakt. Dette er i strid med Stortingets intensjon om at bestanden bør holdes innenfor bestandsmålet. Det vises til Innst. 257 L (2016-2017), der det er fremholdt at:
«(…) et bredt flertall sto bak vedtaket i Stortinget 6. juni 2016, som var begrunnet i avveiningen av hensynet til å sikre en levedyktig bestand av ulv på den ene siden, og en ivaretagelse av andre brede offentlige interesser på den andre siden. (…) slike avveininger gjort av et flertall på Stortinget skal være styrende for (…) bestandsforvaltningen av ulv (…)».
Stortinget har videre bestemt at det er rovviltnemndene som skal forvalte ulvebestanden når den er over bestandsmålet. Dette har sammenheng med at regional forvaltning i seg selv er konfliktdempende. Det er med andre ord bedre at de som lever med ulven skal forvalte den, enn noen som sitter fjernt fra utfordringene og som ofte har liten tillit i befolkningen lokalt. I Innst. 330 S (2015-2016) fra energi- og miljøkomiteen, ble det understreket:
« … at forvaltningen av ulvestammen må etterstrebe å skape tillit og respekt i befolkningen og søke å dempe konfliktnivået (…)
(…) størst mulig grad av regional forvaltning innenfor rammene av en nasjonal rovviltpolitikk er et viktig prinsipp. Flertallet mener derfor at regional forvaltning skal ha myndighet til å fatte vedtak om felling når bestanden av ulv er innenfor bestandsmålet. (…)».
KLDs tilsidesettelser av rovviltnemndenes lisensjaktvedtak på ulv, fører imidlertid til at denne forvaltningsmodellen i realiteten er tilsidesatt av KLD. Effekten er at vi ikke har regional forvaltning av ulvebestanden, selv om antallet ynglinger ligger godt over bestandsmålet.
Felling av rovdyr forutsetter at tre vilkår er oppfylt. For det første må ikke jakten true bestandens overlevelse. Bestanden er den «sørskandinaviske», altså ulvebestanden i Norge og Sverige. Stortinget har lagt til grunn at dette vilkåret er oppfylt når bestanden er innenfor bestandsmålet (etter jakten). Miljødirektoratet har heller ikke ansett rovviltnemndenes fellingskvoter for å være en trussel mot ulvebestandens overlevelse.
For det andre er det et vilkår at formålet med jakten ikke kan nås på annen måte, for eksempel ved flytting av beitedyr. Denne vurderingen er særdeles skjønnspreget og det er gjerne betydelig sprik mellom KLDs syn på dette spørsmålet, og lokalbefolkningens og rovviltnemndenes syn.
Ved flere anledninger har KLD lagt til grunn alternativer som rovviltnemndene mener er ineffektive eller utilstrekkelige. Når KLD kommer til at dette vilkåret ikke er oppfylt og at jakt derfor ikke kan gjennomføres, er det derfor ikke jussen som er til hinder for lisensjakt, men KLDs vurdering av de faktiske forhold.
For det tredje må jakt være nødvendig for å avverge skade eller for å ivareta offentlige interesser av vesentlig betydning. «Skade» gjelder særlig husdyr, tamrein og annen eiendom. Stortinget har i Innst. 257 L (2016-2017) fremholdt at «distriktspolitiske hensyn må anses som en vesentlig offentlig interesse» og at «negativ påvirkning på bl.a. beitenæring, annen næringsvirksomhet, jakt, lokalbefolkningens trygghet og psykososiale forhold av generell karakter, må anses som faktorer som kan oppfylle vilkåret om distriktspolitiske hensyn». «[I] perioder der bestanden er over bestandsmålet, skal terskelen senkes for når vilkårene for felling for å ivareta offentlige interesser er oppfylt».
Vurderingen av det tredje vilkåret er dermed også av utpreget skjønnsmessig karakter. Det er derfor ikke jussen som stenger for uttak av rovdyr her heller, men vurderingen av de faktiske forhold.
