Uløste gjeldsforhandlinger bremser Norske Skog
23. november 2017
Sveaas: – Kan bety konkurs for Norske Skogindustrier
23. november 2017

Felles ulv, delt forvaltning

Skandinavias ulver lever i trofast ekteskap. Forvaltningen har knapt fast følge, skriver Hans Bårdsgård i denne kommentaren.

DelEmneord til denne artikkelen

Julegrisen er ikke før i butikken, så stanses ulvejakta på Østlandet etter juridiske vurderinger. Hørt den før? Ja, i fjor.

Sist vinter ville stortingsflertallet og rovviltpolitikere flest skyte mer ulv. Det var ulovlig, fant Justisdepartementets lovavdeling ut, i en vurdering som ikke var skråsikker verken i konklusjon eller på vegne av egen kompetanse.

Regjeringen droppet å endre Naturmangfoldloven for å oppnå det mange på Stortinget trodde var selvsagt: Når det er mer ulv enn Stortinget har bestemt, kan den skytes. Loven er fredet av Venstre, gjennom samarbeidsavtalen med regjeringen.

For å tekkes folk i områder med flere ulver enn venstrevelgere insisterte Stortingets flertall på at det fint lar seg gjøre å ta ut mer ulv likevel, med en mindre endring på forskriftsnivå. Foreløpig er det høyst usikkert om avskytingen øker. Stortingsflertallet har seg selv å takke. Det manglet ikke på advarsler om at vårens flikking på forskrift ikke ville bety stort.

– Det vil vise seg i de konkrete sakene, kanskje i domstolene, sa en realistisk klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H). Nå har en tingrettsdommer påpekt at i den første konkrete saken har ikke staten en gang avklart om, eventuelt hvordan, ulven er truet. Da går det ikke an å jakte, påpeker retten. Det er logisk. Årsaken er det ikke.

Det er snart 20 år siden Oslo tingrett avgjorde at Norge ikke har ansvar for å bygge opp en egen levedyktig ulvestamme innenfor Norges grenser. Det er bare måneder siden miljøstatsråden stadfestet det som står i departementets kommentarer til rovviltforskriften: «For ulv skal en vurdering av bestandens overlevelse ses i forhold til den totale ulvebestanden i Skandinavia.» Dette klarte altså ikke departementets advokater å fortelle tingretten.

Uklarheten er allevegne. I april i år ba Stortinget om at regjeringen gjennomgår levedyktigheten til den norske ulven – den som både gamle og nye kilder altså sier er irrelevant. Forvirringen vil vedvare: I Stortingets spørretime onsdag sa statsråd Helgesen at Miljødirektoratet ikke en gang har satt oppdraget ut på anbud.

«300 ulv vil ingen valgbar politiker forvalte i Norge. Det kan fremprovosere lovendringer.»

1 Staten klarte ikke å fortelle Oslo tingrett at ulvejakta ikke truer den felleskandinaviske ulvestammen.

2 Norsk rovdyrpolitikk bygger på kompromisser, forhandlingskort og uklarheter.

3 Norge og Sverige utformer felles politikk på langt mer kompliserte emner enn rovvilt. Ulven bør samforvaltes.

Verken departement eller forvaltning har det travelt. I rovdyrpolitikken gjelder det å ha kompromisser å glatte over intern parti-uro med, omtrentligheter til å trøste mentalt oppspiste sauebønder med, forhandlingskort å kaste til andre partier, og uklarheter nok til å vri konkrete avgjørelser dit opinionen blåser. En avklaring av hva som er truet, og hvor, vil ødelegge hele kortstokken.

I Østen stiger trøbbel opp. Svenskene har satt 300 individer som et bærekraftig svensk nivå. I dag er det 380 ulver bare i Sverige. Det er vanskelig å se for seg at forholdene for ulvens overlevelse og genetikk er så annerledes i Norge at et særnorsk bærekraftstall – som er det Stortinget har bedt om – kan være mye lavere. Så mange ulv vil ingen valgbar politiker forvalte i Norge. Det kan fremprovosere lovendringer.

Allmenningens tragedie dekker også rovdyr. Felles ressurser bør forvaltes felles. I energisektoren ble Norge og Sverige enig om hvordan og hvor mye forbrukerne skal betale for hvor mange grønne sertifikater. Inntektsfordelingen mellom landene avgjøres imidlertid av nasjonal konsesjonspolitikk.

Slik kan man også enes om en felles ramme for ulvestammen, samtidig som rammen fylles gjennom nasjonal politikk. Forskning og ulv flyter allerede fritt mellom landene.

Et nordisk ulveråd sitter langt inne. Så lenge nasjonalstatene fortsetter å surrre om sine egne delbestander, vil det i seg selv holde i live bildet av ulven som truet. Du skal ikke være mye konspiratorisk for å tro at en miljøforvaltning som rekrutterer personer frem og tilbake fra naturvernlobbyen, gjerne vil fortsette med nasjonal samling om ulven.

Det er synd. Vi vet at den skandinaviske stammen må telle minst 300 dyr for å være levedyktig, og vi vet at stammen tåler 40 prosent dødelighet. Da er det mulig å fordele byrder og ansvar mellom Norge og Sverige, for en av de best kartlagte, gjennomforskede og samtidig mest fåtallige arter vi har.

Emneord til denne artikkelenDel

This site is registered on wpml.org as a development site.