Tre og skog har svært attraktive egenskaper, både som råstoff, byggemateriale og i klimakampen. Samtidig er det nær en krise i norske skognæringer:
Vellykket skogpolitikk inntil for ca. 30 år siden har medført at det vokser mer skog i Norge enn noen gang de siste 100 årene. Likevel er avvirkningen, grovt sett, uforandret over denne perioden.
Norsk treforedlingsindustri, som for hundre år siden var blant de ledende, er i stor grad avviklet eller ligger med brukket rygg.
Denne krisen står i sterk kontrast til situasjonen i Sverige og Finland. Der satses det nå milliardbeløp i industrien.
Hvordan kunne dette skje? Utvilsomt har fremveksten av olje- og gassvirksomheten stilt alle andre næringer i skyggen. Men sam- tidig er det fristende å spørre om ikke ambisjonsnivået i næringen har vært for lavt og beslutningene for dårlige, både hos skogei- ere og i industrien.
Uansett, selv om gode svar er viktige for å kunne lære av historien, så er i dag det viktigste spørsmålet: Hvordan skal nor- ske skogeierne, industri og kapital klare å utnytte skogens muligheter og bidra til det grønne skiftet, til klimaløsning og til gjen- reisning av en sterk skogbasert verdikjede?
Skal man virkelig lykkes, må man arbeide på bred basis. Etter mitt skjønn vil følgende være viktig:
a. Øke produktiviteten i skogen.
Skogdriften må bli mer kostnadseffektiv. For at skogeierne skal vite hva ting koster, må skogeierorganisasjonene prise ytelsene – særlig ved sluttavvirkning – slik at de reflekterer kostnadene i det enkelte tilfellet. Jeg vet noen vil si dette strider mot samvirke- tanken. Det er jeg uenig i. Det kan ikke være slik at samvirke innebærer at man skal skjule de reelle kostnadene. Tvert imot, det er først når den som har skoene på kjenner kostnadene i detalj at man får evne og motivasjon til virkelig å gjøre noe med dem.
b. Kunden i fokus.
Det er kundene i hele verdikjeden som må like det vi produserer. Ellers vil de neppe kjøpe så mye eller betale så godt som vi ønsker. Vi har langt igjen til at skogeiere flest spør seg hva kundene egentlig ønsker. Hvis f.eks. ny industrietablering krever 10-årskontrakter for tømmer, hvordan kan dette tilbys?
c. Sagbrukene må tilby mer for store dimensjoner. Skog drevet etter læreboken vil gi større dimensjoner på tømmeret. Dersom sagbrukene premierer større dimensjoner, vil de hjel- pe både seg selv og skogeierne.
d. Nyskapningen gjennom foredling av trevirke må øke. Her skjer det positive ting og mulighetsrommet er meget stort. Men det krever tid og penger. Bare da kan vi vente at kreative og flinke folk vil arbeide med foredling av tre – og at vi får reelle resultater.
e. Kapitaltilgangen til skognæringene må øke. Hvordan skaffer man all kapitalen som trengs? Det er nærliggende å tenk
