Sigmund Hågvar kommenterer i Aftenposten 2. desember at en nasjonalpark vil gi et stort positivt bidrag til friluftsinteressene i området. En vesentlig del av hans resonnement bygger på at man vil få en skjøtselsplan som «vil sørge for vedlikehold av stier og skiløyper og tynning etter behov». Dette er for så vidt korrekt. I en nasjonalpark vil det være et styringssystem og en skjøtselsplan som vil regulere slike forhold.
Det Hågvar ikke nevner, er at formålet med en nasjonalpark er å frede større særegne eller representative økosystemer uten større, tekniske naturinngrep.
Friluftsliv er en viktig del av nasjonalparkene, men slike aktiviteter er alltid underordnet verneformålet og må alltid vike dersom de er i konflikt med verneformålet. Det er lett å forstå at mennesker ønsker at turområdene deres skal være slik de alltid har vært, og at mange derfor ønsker seg en verneform som tilgodeser friluftsliv. Men formålet med nasjonalpark er altså et annet, og nasjonalpark kan bare fremme friluftsliv i den grad det ikke kommer i konflikt med verneformålet.
De egenskapene som oppleves som positive for friluftsliv i Østmarka, har oppstått sammen med et aktivt skogbruk. Det er opplagt en feiloppfatning at nasjonalparkstatus vil utvikle disse kvalitetene ytterligere.
Yngve Holth, Norskog
Oslos befolkning må våkne og protestere mot at parken mellom Grev Wedels plass og sjøkanten skal ødelegges av et nybygg med brannstasjon!
Dette er i strid med reguleringen til publikumsformål. Festningsallmenningens park er avsatt til grøntområde og rekreasjon.
Parken ble anlagt da avkjøringsrampen fra Operatunellen ved Havnelageret sto ferdig i 2012.
Begrunnelsen for at brannstasjonen ikke lenger som planlagt kan være i C6-kvartalet (mellom Barcode og Oslo Ladegård), er at man ikke rekker å bli ferdig til brannstasjonen må flyttes fra Regjeringskvartalet til den nye hovedbrannstasjonen på Bryn og Sentrum brannstasjon i Bjørvika. Sistnevnte ligger fremdeles inne i reguleringsplanen til C6-kvartalet, men Follobanen har tatt for lang tid.
Parken grenser til det fredede anlegget Militærhospitalet, som inkluderer parken Grev Wedels plass. Militærhospitalet fra 1807 er Oslos største tømmerbygning, og den ble reddet fra destruksjon av Oslo Byes Vel i 1962 og gjenoppført i 1981.
Det er uhørt å stjele et helt grønt byrom i indre by fordi man ikke har tid til å vente på C6-utbyggingen eller finne mindre ødeleggende alternativer.
Arkitektkonkurransen er allerede utlyst, men det kan umulig være politisk flertall for dette i dagens Oslo!
Ole Rikard Høisæther, generalsekretær i Oslo Byes Vel og daglig leder av Stiftelsen Militærhospitalet
I Aftenposten 3. desember kommer byrådsleder Raymond Johansen (Ap) med kommentarer om eldreomsorgen i Oslo som er underlig unyansert og til dels direkte feil. Han maler et bilde av en eldreomsorg som i økende grad er blitt privatisert, det vet han inderlig godt at ikke stemmer.
Eldreomsorgen i Oslo er 100 prosent et offentlig ansvar og finansiert av offentlige midler med et innslag av egenandeler. Som ellers i samfunnet kjøper kommunen tjenester fra private leverandører, noe som er helt vanlig og ukontroversielt for de aller fleste. Det striden står om, er i hvor stor grad kommunen også skal kjøpe sykehjemstjenester fra private kommersielle selskaper. Det har ingenting med privatisering av velferden å gjøre.
Han påstår at behovet for å rekommunalisere er at «kvaliteten på eldreomsorgen var ikke god nok». Men ærlig talt byrådsleder, det er ikke på grunn av de kommersielle selskapenes innsats. Tvert imot er erfaringen at de kommersielle selskapene har løftet kvaliteten på de sykehjemmene de tok over fra kommunal drift for fem-seks år siden. Det er bra han vil løfte kvaliteten, men da kan han konsentrere seg om dem kommunen selv drifter.
James Stove Lorentzen (H), fraksjonsleder, Helse- og sosialutvalget, Oslo Høyre
Aftenposten har siste uken satt et viktig fokus på trakassering og vold på arbeidsplassen i helse- og sosialsektoren. I en reportasje mandag 2. desember opplyses det at sykepleiere har nesten dobbelt så høyt sykefravær som andre yrkesgrupper, men at denne forskjellen er det lite kunnskap om. Det er likevel noen studier på dette. Vi har publisert to studier om at nettopp trusler om vold og voldshandlinger på arbeidsplassen forklarer det høyere langtidssykefraværet blant kvinnelige helse- og sosialarbeidere sammenlignet med andre kvinner i arbeidslivet ( Aagestad og medarbeidere og
Selv om pleiere aller nærmest pasientene er mest utsatt, er dette også et problem for leger. En stor undersøkelse viser at halvparten av norske leger har opplevd trusler om vold minst en gang, og hele en av fire en voldshandling fra pasient ( Hjulstad Johansen og medarbeidere 2017). I psykiatrien har nesten halvparten (46 prosent) av legene opplevd en voldshandling, men her har det siste 20 år vært en nedgang. Økt fokus på vold og bemanning er derfor viktig. Fra psykiatrien vet vi at det trengs fem trenede personale for å stoppe en voldelig pasient.
Slik bemanning er langt over det som finnes på mange sykehjem. Det er mange grunner til at vi trenger flere hender i eldreomsorgen. En hånd å holde i er den beste behandling mot angst og uro. Mange eldre med demens fungerer som «barn med grå hår» – det er uverdig at et rikt land som Norge har så mangelfull bemanning på sykehjem og avdelinger for eldre.
Reidar Tyssen, professor i medisinske adferdsfag, Universitetet i Oslo
Bjørnar Moxnes skriver i Aftenposten 5. desember at penger bevilget til velferd skal gå til velferd, ikke til privat berikelse. Spørsmålet han konsekvent unngår, er om offentlig drift gir mer velferd for skattepengene enn privat drift.
Moxnes villeder grovt når han hevder at «mange av de kommersielle barnehagene gir de ansatte dårligere pensjon enn hva myndighetene betaler dem for».
I hans verden er åpenbart en dyr ordning bedre enn en billigere ordning, uansett hva du får igjen for pengene.
Mer enn 95 prosent av de ansatte i private barnehager er omfattet av en tariffavtale. PBLs pensjonsordninger gir minst like gode ytelser til de ansatte som de offentlige ordningene gir.
Så er det riktig at private både har lavere kostnader og får mindre penger enn kommunale barnehager til pensjon. Dermed sparer det offentlige hvert år et milliardbeløp på at private barnehager skaffer sine ansatte like gode ordninger som kommunene gjør.
Private aktører har bidratt til full dekning og en sektor som preges av mangfold, innovasjon og fornøyde foreldre. Derfor er heller ikke motstanden mot dem så stor som Moxnes ynder å gi uttrykk for. Da Ipsos sist vår ba folk ta stilling til påstanden «Private barnehager som gir barna et godt barnehagetilbud og som har gode vilkår for sine ansatte, bør også kunne tjene penger på driften av barnehagen», var betydelig flere enige enn uenige. Spørsmålet vi bør stille oss om private aktørers rolle i velferden, er hva vi får igjen for pengene. I vår sektor er svaret åpenbart: Mer velferd.
Anne Lindboe, administrerende direktør, Private Barnehagers Landsforbund (PBL)
I Aftenposten 29. november går Pamir Ehsas fra Brighter Tomorrow i rette med journalist Ingeborg Senneset for hennes kommentar som tar opp antisemittisme blant muslimer. Jeg vet at hun kan svare for seg selv, men det blir allikevel litt for enkelt når Ehsas bruker statusen som dhimmi som forklaring på den nærmest priviligerte status jødene har hatt i muslimske samfunn. Det han siterer som «ivaretagelse av sosioøkonomiske, politiske og rettslige rettigheter» er vel langt fra den andre- eller tredjeklasses status som Umars lover medførte for jødiske innbyggere i muslimske land. Det er riktig at forholdene varierte fra sted til sted og tidsalder, men, som han sier, «levd godt i sameksistens», er vel å ta i for å forklare konklusjonen i resten av artikkelen, nemlig at antisemittismen bare er et vestlig-europeisk problem. Det går for langt å detaljere hva dhimmi-status innebar, nok å si at hverken Wikipedia eller Store Norske leksikon på nett er fyllestgjørende.
Rolf Kirschner, Oslo
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
