DelEmneord til denne artikkelen
I fjelltraktene øst i Selbu står det en minnestøtte. Like før Rishaugen frøs en fjellets arbeidsmann ihjel en vinternatt på 1800-tallet. Jeg hilser til lua når jeg passerer støtten.
Utenfor skigarden og fjæresteinene har vi brukt å føre oss med respekt og varsomhet. Ennå er det skikk å stoppe og slå av en prat med bærplukkeren eller fiskeren vi møter på stien. Vi legger stein på røyser eller varder. Det har vært vanlig å bruke såkalte noanavn: Bamse isteden for bjørn, bjug for orm. I båt skulle du ikke nevne hesten, men si «firfoting». Språket betød noe. Guds navn tok man sjelden i bruk før pietismen. Det het storefar eller vårherre.
Denne naturlige høfligheten oppsto ikke i salonger og på gatehjørner, men i myr og fjell. Hvordan står det til i dag? Takk som spør – det går ganske dårlig.
Øst for Glomma dør både ulv og folkeskikk. I en skyttergrav i Facebooks lavereliggende terreng spør Trond Erik D. om det er fellingstillatelse på rovdyrelskere. Medsoldaten Torkild S. svarer at ulvens venner bør få en bunt piggtråd opp bak.
– Jaktleder Arne Sveen skal også dø. Feige jævel, roper en naturvenn i den andre skyttergraven.
Overfor VG tar Naturvernforbundet avstand fra språkbruken mot Sveen. Hets ødelegger debatten og øker konfliktnivået, kommenterer forbundet på Twitter. Det er helt riktig. Men Naturvernforbundet bruker selv den språklige vulgarismen «pøbelgran».
– Slipper vi sitkagrana løs i norsk natur kan de oppføre seg som de rene pøbler. De kan ta seg til rette og fortrenge insekter, fugler, planter og trær, advarer forbundet. Det høres jo riktig ille ut. Inntil man går til Artsdatabanken, som ikke har dokumentasjon for at effektene av sitkagran på biomangfold er vesentlig forskjellig fra furu.
Sitkagrana er svartelistet og underlagt et godkjenningsregime for utplanting, fordi den har evne til å spre seg inn i den truede naturtypen kystlynghei. Men, som Artsdatabanken skriver : «Sitkagjengroing kommer istedenfor gjengroing med furu, bjørk, selje og rogn».
Dette blir altfor nyansert og omstendelig å referere for riksjournalister som skal rekke t-banen. I 2013 skrev Aftenposten
«pøbelgran» igjen og igjen, i tre artikler som bare tidvis streifet innom fakta og god presseskikk. Miljøvernminister Tine Sundtoft (H) syntes at begrepet var «morsomt».
I Statens Naturoppsyn finnes bare to typer skuterfolk: De som har riktig papir i lomma, og villmenn.
1 I naturen brukte vi å respektere også det vi mislikte. Slik er det ikke lenger.
2 Utskjelling og polarisering skader samfunnsdebatten om norsk natur.
3 Vi trenger ny folkeskikk i utmarka. Natur uten kultur er ikke mye å stå etter.
23. mai 2016 debatterte Stortinget naturmangfoldmeldingen. – Hvis du har et hjerte, skjønner du at du ikke kan bore etter olje i Lofoten, åpnet saksordfører Heikki Eidsvoll Holmås (SV). Siden 132 av 169 stortingsrepresentanter (etter sitt oljestandpunkt) var uten puls, er det et under at meldingen ble behandlet i det hele tatt.
Statens Naturoppsyn berettet nylig i Adresseavisen om villmannskjøring med snøskuter i Oppdal i romjulen. Hva er det villmennene har gjort? Veltet ei gammal tante på skitur? Most en fjellrev?
Neida. Det seniorrådgiver Erik Ydse kaller villmannskjøring, er kjøring uten løyve. For Statens Naturoppsyn finnes bare to typer skuterfolk: De som har riktig papir i lomma, og villmenn.
I fjor høst skremte Ydse leserne av magasinet Fjell og vidde med flere villmenn som hadde kjørt langs ubrøytet vei sør for Trondheim. Dersom veien hadde vært brøytet, ville skuterturen vært lovlig. Barbariet kan bekjempes med snøfres.
Språk virker. Når man nevner ulvens navn, kommer han settende, sier de i Tyskland. Mens SNO var i fjellet på skuterkontroll i Selbu i 2013, skar noen opp dekkene på bilene deres på P-plassen.
Bærekraftig og respektfull flerbruk har vært nordmanns vis i utmarka. Nå viker dannelse for språklig forfall, bås- og gruppetenkning og billige fiendebilder. Sivilisasjonen rulles tilbake, og vi begynner å skjære opp bildekk, bruke stygge ord mot ting vi misliker, eller drapstrue ulvejegere.
Mellom skyttergravene reduseres naturen til et ingenmannsland. Det er verken den eller vi tjent med.
Emneord til denne artikkelenDel
