Reidar Bergene Holm om: Kompetanse og lidenskap

– Veksten i avvirkningen prioriteres ikke for norske kjøpere, den eksporteres. Skogeierorganisasjonenes kortsiktighet reduserer gjennom dette mulighetene for større satsning gjennom stedlig investering. Grenen man sitter på, skjæres av.

TEKST: REIDAR BERGENE HOLM

Distriktsindustrien i Norge er under grad- vis nedbygging, med mange årsaker. Ikke all industri er under nedbygging, og ikke alle regioner og bransjer rammes like tydelig og hardt. Men den lange trendlinjen med svek- ket norsk eierskap brytes ikke. Jeg vil peke på noen årsaker til utviklingen: Skattemessige forhold betyr mye, i løpende drift, ved transaksjoner og realisering:

• Viktige deler av norsk industri er lokalisert i distriktene. Eiendomsskatt rammer indus- trien i distriktene særlig urimelig.

• Formuesskatten rammer kun norske eiere. Norske eiere trenger høyere utbyt- te enn utenlandske fordi de må betale for- muesskatt, noe utenlandske eiere av nor- ske bedrifter slipper. Utenlandske kjøpere uten formuesskatt kan derfor by mer enn norske kjøpere, og over tid fører dette til at norsk industri blir solgt ut av landet.

Norsk industri er bygget med kreativitet, kompetanse og lidenskap, med langsiktige mål, personlig oppofrelse og tro på at det som gagner virksomheten gagner landet. Norske politikere forstår ikke at deres prioritering av utenlandske eiere ikke kan skape den utvikling som vi trenger i norske bygder og byer.

Distriktsindustriens utfordringer forsterkes bl.a. ved at bygdenes jobbtilbud ikke er brede og dype nok. Enkeltstillinger kan tilbys der ute, men ikke en hel karriere med progresjon og utvikling. Behovet for kompetanse krever at unge emner rives opp med rot, uten returmulighet. Dette forsterkes av forholdene i boligmarkedet. Over tid erstattes dedikert eierkompetanse av smale spesialister. Hel- hetlig kompetanse og tenkning reduseres, far følges ikke av sønn, lidenskap erstattes av lønn.

I treindustrien har strukturutviklingen stoppet opp, mens anleggskapitalslitasjen fortsetter. Dette er en utvikling som over tid må få konsekvenser. Det er ca. 30 sagbruk i Norge, hvor mange må da bygges nye pr. år hvis vi forutsetter 30 års teknisk levetid? Hvordan er alderen på norske sagbruk? Investering i nye kapasitet krever større tøm- mervolum, men veksten i avvirkningen prio- riteres ikke for norske kjøpere, den eksporteres. Skogeierorganisasjonenes kortsiktighet reduserer gjennom dette mulighetene for større satsning gjennom stedlig investering. Grenen man sitter på, skjæres av.

Det er liksom ikke nok at vårt lokale råstoff transporteres med store kostnader til våre svenske konkurrenter. Politikerne våre gir i tillegg svenske investorer skattemessige fordeler ved oppkjøp av norsk skogindustri. Vi trenger ikke tunge politiske grep for å kunne skape ny industri i Norge. Vi må selv kunne ta ansvar for egen situasjon og ikke løpe til Staten for støtte til å dekke over våre egne feil og forsømmelser. Hvis skogbruk og treindustri ikke tar ansvar for egen situasjon, kan vi ikke forvente at resten av landet skal gjøre det for oss. Men industrien trenger noen skattemessige justeringer på områder som i dag straffer distriktene og norske eiere. Verden trenger våre produkter, mer enn noen gang. Mulighetene ligger der, ubrukt.