Mayr-Melnhof Holz kjøper sagbrukskonsernet Bergkvist Siljan
5. januar 2022
Skogfond kan brukes til opprydding av vindfall
6. januar 2022

ABC i formaljuss om eiendomsskatt under kraftlinjer

I en nylig avsagt dom i Borgarting lagmannsrett kommer retten til at grunneier, ikke linjeeier, er rett debitor for eiendomsskatten som hefter på grunnen under kraftlinjene. Kristine Jacobsen, jurist hos NORSKOG, forklarer sakens bakgrunn, domsinnholdets potensielle konsekvenser, og hvordan grunneiere kan beskytte seg.

Kristine Jacobsen mener at det er noe pussig at lagmannsretten fremstår så passiv ved å si at de kun har gitt et resultat etter loven slik de tolker den basert på rettspraksis.

I en nylig avsagt dom i Borgarting lagmannsrett kommer retten til at linjeeier, altså nettselskapet, ikke er rett debitor for den eiendomsskatt som hefter på grunnen under kraftlinjene.

 

Dette betyr at grunneier plutselig skal stå som debitor for denne eiendomsskatten, som etter en rekke utregninger kan komme på over 4000 kroner per kilometer kraftlinje.

 

Det er en kontroversiell dom, som i stor grad må sies å gå på tvers av vanlige folks rettsoppfatning, og den kan også få store konsekvenser for den enkelte grunneier.

 

Det nevnes for ordens skyld at dommen ikke er rettskraftig da den er anket til Høyesterett.

 

Sakens bakteppe

En kraftlinje er en del av samfunnets nødvendige infrastruktur, og legges der det er hensiktsmessig. Dette vil berøre grunneier som eier arealet kraftlinjen blir lagt over.

 

Grunneier inngår som regel en frivillig avtale om rettigheter og plikter, med nettselskapet. Imidlertid er dette en form for frivillig tvang, fordi riset bak speilet er ekspropriasjon av arealet.

 

For grunneier blir fremføringsretten å regne som en omfattende negativ servitutt. Grunneier får erstatning for sitt økonomiske tap som følge av bortfall av produksjon på arealet, og de ulemper som grunneier må hanskes med. I realiteten er fremføringsretten så sterk at retten grunneier sitter igjen med kun er den retten som uansett følger av allemannsretten, altså ferdselsrett, og rett til å på begrenset vis, drive dyrket mark. For en skogeier med et rent skogareal, vil eiendomsretten derfor for alle tenkte formål, være tom. Man er kun hjemmelshaver på papiret.

 

Etter eigedomsskattelova sier § 4 at det skal skattes av næringseiendom. Men i § 5 er det listet opp en rekke unntak, deriblant bokstav h) som sier at landbruks- og skogbrukseiendommer «som vert driven» er unntatt eiendomsskatt. Våningshus er ikke unntatt for eiendomsskatt.

 

Etter denne loven har altså grunneiers utmarksareal vært unntatt eiendomsskatt.

 

Dette endrer seg imidlertid når det legges kraftlinjer. Da er eiendommen definert som næringseiendom, og utgangspunktet er derfor at grunnen skal skattlegges med eiendomsskatt.

 

I praksis har dette blitt gjort gjennom at nettselskapene har tatt regningen. Det har gitt mening både prosessuelt mot kommunen, og ivaretatt den allmenne rettsoppfatningen ved at grunneier ikke skal bli ytterligere skadelidende etter at hans eiendom ufrivillig har blitt påført restriksjoner. I tillegg er det ikke tvilsomt at nettselskapene skal betale eiendomsskatt som «ledningseigar». Spørsmålet er om de også skal skattlegges for grunnverdien i arealet under kraftledningene. Et areal som er dekket av fremføringsretten, men hvor grunneier har eiendomsretten.

 

Domsinnholdet
Her har Statnett ment at det ikke kan være tilfelle, og med det stilt spørsmål ved om de var rette debitor. De gikk derfor prinsipielt til sak mot tre vilkårlige kommuner, hvor spørsmålet omhandlet flere elementer ved utmålingen av eiendomsskatten. For vår del er det momentet om hvem som er debitor for eiendomsskatten, som først og fremst er av interesse.

 

Etter lov og rettspraksis retter eiendomsskatten seg mot grunneier. Utgangspunktet er derfor at den som er eier grunnen også er skattesubjekt for grunnen. Dersom nettselskapet skal bli eiendomsskattepliktig for grunnverdien, må de også tilordnes det skattemessige eierskapet til grunnen. Dette kan skje dersom retten er stedsevarig og fremføringsretten er total.

 

I lagmannsretten konkluderes det med at et nettselskap sin rett til kraftledninger over annen manns eiendom er stedsevarige, selv der de ligger kortere, fordi det er nettselskapet alene som sitter på retten til å forlenge perioden.

 

Det springende punktet i dommen blir altså hvorvidt fremføringsretten er total.

 

Her kommer altså lagmannsretten «under noe tvil» til at den ikke er det. Dette hjemler de i all hovedsak i rettspraksis (Firda Sjøfarmer, Rt. 2002 s 1411, Tveit Sandtak, Rt. 1998 s 1756 og Gjøvik kommune, Rt. 1970 s 975. ) hvor de sammenlikner fremføringsretten med andre typer eiendomsforhold som festerett, leierett/servitutt og ekspropriasjon av vei.

 

Lagmanssretten uttaler at «Disse rettskildene peker derfor i retning at den subjektive skatteplikten sammenfaller med det privatrettslige eierskapet til de ulike delene som eiendomsskatteobjektet består av – også i de tilfellene der skatteplikten utløses for eksempel av festers aktivitet på leid grunn.»

 

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at det knyttet til skattemessig realisasjon i form av avhendelse, er trukket et skille mellom stiftelse av de bruksrettigheter som er evigvarende og for alle praktiske formål totale, og andre bruksrettigheter.

 

Lagmannsretten kommer til at fremføringsretten ikke er total.

 

«Ut fra en samlet vurdering av rettighetenes varighet og omfang, er det etter vår vurdering riktig å behandle fremføringsretten på samme måte som en tidsubegrenset festerett, hvor festeren betraktes som skattemessig eier av grunnen uten rett til avskrivning av grunnverdien.

 

Selv om det derfor er tungtveiende grunner som tilsier at Statnett burde være eiendomsskattepliktig alene for den skatt som utløses av dets ledningsnett, finner lagmannsretten ikke at dette gir grunnlag for å fravike det lagmannsretten oppfatter som lovens løsning, nemlig at grunneier og Statnett begge er debitorer for den eiendomsskatten som utløses av ledningsnettet. En endring må det være opp til lovgiver å beslutte.»

 

NORSKOG sine betraktninger
NORSKOG synes dette er en dom som ikke harmonerer med lovens oppbygging og formål, forvaltningspraksis eller reelle hensyn, noe retten selv ser ut til å være enig med. Lagmannsretten tar ikke for seg forholdet mellom skattepliktige og ikke-skattepliktige eiendommer. For eksempel er lavproduktiv grunneiendom som staten selv eier, unntatt eiendomsskatt. Dette med den begrunnelse at statlig grunneierforvaltning av slike områder dreier seg om ideelle, offentlige oppgaver til beste for allmennheten, og at forvaltningen stort sett medfører langt større kostnader enn inntekter. Fritaket gjelder bare statlig eid eiendom fordi private eiere av lavproduktive områder ikke har de samme forpliktelsene jf. Prop. 1 LS (2012-2013). For naturreservater i medhold av naturmangfoldloven, gjelder også unntaket om ingen eiendomsskatt. Dette fordi grunneier sitter igjen med en nær sagt tom eiendomsrett med kun rett til jakt, beite, sanking og ferdsel.
Overført til grunnen under kraftlinjer, snakker vi også om et område som etter klausulering blir lavproduktivt, med store restriksjoner og hvor formålet med ledningsnettet er til det beste for allmennheten. Disse forpliktelsene blir gjennom ledningnettets plassering, plassert på privat grunneier som fortsatt hjemmelshaver.

 

Når eiendommer drevet som landbruk og skogbruk er fritatt for eiendomsskatt, gir det ikke mening at det klausulerte utmarksarealet som ikke generer inntekt for grunneier, skal skattes som en næringstomt.

 

Sammenlikningen mellom festetomter og fremføringsretten treffer heller ikke helt ettersom den ikke tar høyde for at grunneier etter fremføringsretten faktisk blir skattedebitor for verdier de ikke selv har. Ved en festetomt har grunneier fortsatt verdien av tomten under bygningen, mens her er verdien av grunnarealet bortfalt.

 

NORSKOG håper Høyesterett har en annen tilnærming til innholdet i fremføringsretten, og at man på bakgrunn av det kan se et annet resultat.

 

NORSKOG mener også at det er noe pussig at lagmannsretten fremstår så passiv ved å si at de kun har gitt et resultat etter loven slik de tolker den basert på rettspraksis. En lovendring burde være unødvendig her, en videre tolkning av fremføringsrettens karakter ville etter vårt syn vært nok. Blir dommen imidlertid stående, vil man jo ha et behov for en lovendring, så ikke vi blir stående med et resultat selv nettselskapene ser på som urimelig overfor grunneierne.

 

For alle praktiske formål anbefaler NORSKOG å bruke de nylig fremforhandlede avtalene mot nettselskapene, som dere finner her. Disse avtalene pålegger nettselskapet og ta kostnaden knyttet til en eventuell eiendomsbeskatning.

 

For grunneiere som har tidligere avtaler hvor dette ikke er regulert, og heller ikke er tatt høyde for i erstatningsfastsettelsene, anbefaler vi grunneiere å se på muligheten for etterskjønn. Dette vil imidlertid bare gjøre seg gjeldende dersom domresultatet fra Borgarting blir stående.

 

This site is registered on wpml.org as a development site.