SSB med ny statistikk over norske skogeiendommer
17. september 2021
Hedskog AS investerer i flunkende nye maskiner
23. september 2021

Aktivt skogbruk øker CO2-binding

I Nationen 9. september argumenterer professor emeritus i viltforvaltning Olav Hjeljord for å redusere avvirkningen for å øke CO2-binding i Norge. Resonnement har alvorlige mangler. Han regner hogst som netto utslipp tilvarende om du hadde brent tømmeret på stedet, men det er ikke det som skjer.

Drøyt halvparten av avvirkningen blir sagtømmer og drøyt halvparten av dette igjen blir trelast, noe som er et langsiktig karbonlager. Dette karbonet flyttes fra et lager i skogen til et lager i bygninger. Etter hogsten plantes det og ny karbonbinding settes i gang. Økt bruk av trelast erstatter bruk av betong og stål. I motsetning til tre er dette produkter med store CO2-utslipp under produksjonen.

 

Flis fra sagbrukene og massevirke benyttes til produkter som energi, papir, emballasje, biokjemikaler osv. og erstatter petroleumsbaserte alternativer slik som for eksempel plast. Skal man vurdere skogbrukets rolle i klimasammenheng må man ta med substitusjonseffekten som oppstår når tre benyttes i stedet for mindre klimavennlige produkter. Det er dette skiftet av råvarer fra bruk av svart til grønt karbon som er kjernen i det grønne skiftet. I praksis argumenterer Hjeljord for redusert bruk av tre og økt bruk av olje, stål og betong, noe som er helt uforståelig for meg.

 

Viltforvalteren argumenter også for at skogens alder må økes og henviser til forskning utført av Jogeir Stokland ved NIBIO, som har påvist at skog fortsetter å binde mye karbon minst 50-100 år forbi normal hogstmoden alder. Stokland har undersøkt prøveflater fra Landsskogtakseringen som aldri har vært flatehogd. Dette er skog med lavt volum og ofte på svake boniteter, og dermed lav tilvekst. Det er ikke oppsiktsvekkende at vekst og karbonbinding i slik skog endrer seg lite når den blir gammel. Denne skogen er imidlertid lite representativ for skogen i Norge og undersøkelsen har derfor liten relevans for skogbruket som helhet.

 

Hjeljord glemmer også at gammel, overholdt skog er et svært ustabilt karbonlager. Den gamle skogen med svak helsetilstand er mest utsatt for insektangrep og andre skader. Gammel skog som skades og råtner på stedet kan nok være positivt for biologisk mangfold, men dette er også råvarer som ikke inngår i det grønne skiftet og det er vanskelig å se for seg dette som et klimatiltak når helheten vurderes. Når skogen blir gammel nok vil den også nå en likevektstilstand der netto tilvekst er null og tilsvarende lav karbonbinding. Er det lurt?

 

Hjeljord angriper også tettere planting som klimatiltak. Det er riktig som Hjeljord skriver at selv om planteantallet økes fra 150 til 200 planter per dekar så ender man opp med kun 70-80 trær per dekar. Poenget er imidlertid dette treantallet gir størst tilvekst i biomasse og høyest sagtømmerandelen, og dermed høyest karbonbinding på både kort og lang sikt. Likevel vil jeg hevde at det er viktigere å øke planteantallet der dette er for lavt slik at størst mulig areal får tilfredsstillende plantetetthet heller enn å øke plantetallet på deler av arealet ut over 150 planter per dekar.

 

Norge trenger grønn og klimavennlig næring som skaper verdier og sikrer arbeidsplasser når oljen fases ut. Reduserer vi avvirkningen til langt under tilveksten slik Hjeljord foreslår, begrenser vi et av de viktigste råstoffene for ny og fremtidsrettet industri.

 

This site is registered on wpml.org as a development site.