Tilskudd til tettere planting og gjødsling av skog 2021
2. februar 2021
Debatt i Stortinget om eierskap til skogen
3. februar 2021

Jordlovens § 12. Er vi på vei tilbake til 70-tallet?

Regulering av adgangen til å dele opp eiendommer kom inn i lovverket i 1955. Denne regelen hadde som bakgrunn at man ønsket å forhindre videre oppdeling av eiendommer og har etter dette vært forsøkt tilpasset de skiftende målsettingene i landbruket.

 

Regulering av adgangen til å dele opp eiendommer kom inn i lovverket i 1955. Denne regelen hadde som bakgrunn at man ønsket å forhindre videre oppdeling av eiendommer og har etter dette vært forsøkt tilpasset de skiftende målsettingene i landbruket.

 

Eiendomsstrukturen i jordbruk og skogbruk er ikke tilpasset dagens situasjon. Selv om det er flott og ønskelig at vi skal ha et spredt eierskap og en stor variasjon i størrelser, må det være et klart mål at eiendomsstrukturen utvikles slik at landbruksnæringen får bety litt mer for litt flere.

 

NORSKOG mener det beste virkemidlet for å bedre eiendomsstrukturen, er gjennom kjøp og salg. Private parter finner hverandre og finner frem til løsninger som er bra for disse og bra for strukturutviklingen. Praktiseringen av jordlovens § 12 må derfor ha en retning der man forsøker å understøtte gode private initiativer.

 

De senere årene synes vi å se en utvikling der kommunene, med Statsforvalternes velsignelse, er i ferd med å endre jordloven § 12 til et lite aktivt verktøy. Vi ser nå i stadig flere saker at det sies nei til delinger fordi det anses veldig viktig å opprettholde et bestående bruk som det er eller at deling nektes fordi «resteiendommen» blir litt større enn det man skulle ønsket seg.

 

En nylig sak, Pung gård i Vestby kommune, er et godt eksempel på dette. Pung gård er på 330 daa dyrket og 246 daa skog. Etter kommunes oppfatning representerer den 0,4 årsverk i dag. En nabo ønsker å kjøpe eiendommen og legge den til sin eksisterende eiendom på 660 daa dyrket mark og 560 daa skog. For å få gjennomført denne handelen, er det søkt om å fradele våningshus og kårbolig på Pung gård slik at dette blir to separate boligeiendommer.

 

I korte trekk nekter kommunen denne fradelingen fordi Pung gård anses som en nokså stor eiendom, fordi de fradelte tunene ikke vil være i samsvar med kommuneplanen og fordi kjøperen har en stor eiendom fra før. Saken ble påklaget til Statsforvalteren som synes kommunens vurderinger er helt innenfor og opprettholder vedtaket i sitt brev av 16.12.20.

 

NORSKOG mener man må forvalte lovverket på en fremtidsrettet måte. Dersom noen eiendommer skal bli større, må noen andre bli mindre. Dersom man kun skal la de minste eiendommene inngå i bruksrasjonalisering, blir strukturbidraget lite. Og dersom man kun skal godta oppdeling der fradelte tun er i tråd med kommuneplanen, vil det låse situasjonen fullstendig.

 

I dag er vi i ferd med å få en situasjon der kommunene forsøker å få situasjonen tilbake til 70-tallet den gang landbruksnemnda bestemte hvem som var verdig til å få kjøpt arealer og da man jobbet aktivt for at noen ikke skulle bli «for store». Statsforvalterne definerer dette som rene juridiske spørsmål og ser nå stadig oftere på klagesaker som ren lovlighetskontroll. Den overordnede landbrukspolitikken er i ferd med å bli borte.

 

Dette er et sakskompleks som Landbruks- og matdepartementet må gå inn i. Det må stakes ut noen retninger og man må ha noen mål for hvor man ønsker å være om noen år. Norge kommer til å være dominert av små driftsenheter i flere hundre år til. Men lovverket må praktiseres slik at utviklingen i hvert fall går i en riktig retning. NORSKOG tror ikke vi er tjent med å gjeninnføre 70-tallet.

 

Statsforvalterens avgjørelse leser du her: Fradeling Pung gård i Vestby Fylkesmannen desember 2020

 

Kommunens klagebehandling leser du her: Fradeling Pung gård i Vestby kommunen mai 2020 innstilling

 

 

Av Yngve Holth