Villsvinprosjektet inviterer til webinaret «Nytt fra forskningen» tirsdag 19. april
12. april 2022
SSB: Gode sagtømmerpriser førte til økt avvirkning i 2020
25. april 2022

Konsesjonsbingo

Delingsbestemmelsen skulle forhindre at flere landbrukseiendommer ble delt i mindre biter. Ironisk nok hindrer denne bestemmelsen nå at tidligere fradeling kan reverseres.

Denne kronikken ble først publisert i nationen.

 

Myndighetene har i over 120 år hatt hjemmel i konsesjonsloven til å regulere hvem som får erverve eiendom i Norge. Formålet med konsesjonsloven er at den skal «regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet». Vi blir stadig flere mennesker på jorda som forbruker mer. Dette stiller høyere krav til primærnæringene. Konsesjonsloven har over tid utviklet seg i takt med samfunnet, men nå skjer endringene raskere.  

 

Forvaltning av konsesjonsregelverket er delegert til kommunene. Regelverket er omfattende og med et stort tolkningsrom. Lovverket regulerer i hovedsak omsetning av landbrukseiendommer, og inneholder noen uforståelige bestemmelser: Loven gir konsesjonsplikt for erverv av 1 kvadratmeter med ubebygd areal i et LNF-område der kommunen kan pålegge boplikt som vilkår for ervervet, mens eiendommer under 100 dekar med mindre enn 35 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord kan kjøpes konsesjonsfritt.

 

Med dagens vilkår for konsesjonspliktige erverv får kommunene mye å gjøre og en transaksjon for landbrukseiendom kan ta opp mot tre måneder. Kommunene må vurdere om ervervet ivaretar bosettingen i området, er en driftsmessig god løsning, erverver er skikket, og hensynet til helhetlig ressursforvaltning er ivaretatt. I tillegg skal prisen – for å «sikre en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling» – kontrolleres dersom bebygd eiendom med over 35 dekar fulldyrka eller overflatedyrka jord omsettes for mer enn 3,5 mill kr. Tilsvarende kontroll gjøres for ubebygde eiendommer som nyttes til landbruksformål (unntatt rene skogeiendommer).

 

Dessverre operer kommunene med ulik tolkning og håndheving av lovverket. Enkelte er rasjonelle og søker gode løsninger for de involverte, mens andre er regelstyrte og graver for å finne punkter som de mener konsesjonssøker ikke oppfyller. For kjøper og selger er saksbehandlingen uforutsigbar og oppleves nærmest som bingo.   

 

Landbruket skal produsere råvarer og forsyne andre næringer med grønne fornybare ressurser, men med dagens system utgjør inntekten for lite for hver enkelt, slik at aktiviteten og satsningen uteblir.  

 

De fleste konsesjonsavslag gis fordi kjøper ikke har som intensjon å flytte til eiendommen, at eiendommen kan være en selvstendig driftsenhet eller at prisen er for høy. Ofte vikles selvstendig driftsenhet og bosettingshensynet inn i hverandre. Dette er uheldig.

 

Mange kommuner trenger en realitetsorientering av hva som menes med en selvstendig driftsenhet og hvorfor folk ønsker å bosette seg i kommunen. NORSKOG mener «selvstendig driftsenhet» må tolkes som en eiendom som gir nok inntekt for at en person kan ha sitt daglige virke på eiendommen. Den norske gjennomsnittlige skogeiendommen er 550 dekar, noe som gir grunnlag for en årlig inntekt i overkant av 30 000 kroner. Myndighetene (les: Os kommune) synes å tro at 170 dekar innmark og 875 dekar skog spredt på 11 teiger er en selvstendig driftsenhet man kan leve av. Det er det ikke. Boplikt vil da føre til at man må flytte bort fra en jobb, ikke til 

 

Grunnet delingsbestemmelsen i Jordloven kan selger heller ikke dele eiendommen og selge innmark og skog adskilt. Delingsbestemmelsen skulle forhindre at flere landbrukseiendommer ble delt i mindre biter. Ironisk nok hindrer denne bestemmelsen nå at tidligere fradeling kan reverseres. 

 

Når eier av hovedbølet vil kjøpe tilbake nabogården som ble fradelt til en slektning eller husmann engang på 20-tallet, og planlegger å skille ut boligen som egen tomt og beholde innmarksarealet, får man ofte avslag. Formålet med kjøpet er å sikre eierskap til produksjonsarealet i stedet for å forpakte arealet slik han har gjort de siste tiårene. I dag kjøper de færreste en eiendom med en mindre jordlapp og 500 dekar skog for å leve av den. Norge har tross alt endret seg siden husmannsvesenet ble avviklet. Allikevel er eiendomsstrukturen mer eller mindre lik som da delingsforbudet trådte i kraft på 50-tallet. 

 

Enkelte kommuner har også funnet ut at de kan stille vilkår om boplikt ved erverv av ubebygd skogeiendom. Skogbruket drives ikke lenger sammen med naboene med hest og kjerre, slik det kan virke som enkelte kommuner tror. Skogbruket er en moderne næring hvor profesjonelle entreprenører håndterer drifta, og skogeiers oppfølging hverken behøver å foretas daglig eller ukentlig.

 

NORSKOG mener at det er på høy tid med en grundig gjennomgang av lovverket omkring omsetting av landbrukseiendommer. For konsesjonslovens vedkommende må kommunenes tolkningsrom innskrenkes både for å få ned saksbehandlingstiden og for å hjelpe kommunene som ikke klarer å fatte fornuftige, fremtidsrettede vedtak. Formålet med loven må tydeliggjøres og moderniseres slik at det ivaretar behovet for et effektivt landbruk med rasjonelle driftsenheter tilpasset. Først da kan vi få slutt på at kjøper og selger av konsesjonspliktige eiendommer deltar på kommunens bingo.