Klimaskog: Hvor mye karbon binder en byråkrat?

Skog virker!

Rundt regnet halvparten av Norges samlede karbonutslipp bindes i landets samlede tilvekst i skogen. At skog binder mye karbon fra luften hersker det altså ingen tvil om, selv om noen tallmagikere trekker sine kunster til det ytterste for å definere bort bruk av skog som positiv klimafaktor. Det er nok av dem som liker denne leken med tall og tidsaspekter fordi det passer utmerket for opprettholdt oljeproduksjon. Tanken vinner støtte blant gammeldagse klassiske miljøvernere fordi løsningen i så fall er å verne natur og ellers fortsette som før. I fordums tider da det var nok å rope «NEI» for å fremstå som miljøfaglig. Dette var tiden før bærekraftbegrepet og klimautfordringene gjorde det hele så komplisert… Bærekraftbegrepet og planting av skog som klimatiltak vekker derfor ikke udelt glede i aldrende deler av byråkratiet og den politiske verden. Kampen er derfor tydeligvis ikke over selv om klimaforliket er et faktum og pengene til plantingen er avsatt.

Åpent sinn eller hull i hodet?

Av de 45 millionene som er satt av til pilotprosjektet er det nemlig bare 20% som går til planter og plantejobb. De resterende 36 millionene er planlagt brukt på dialogmøter, rapportering, koordinering, kartlegging, garantier osv. osv. Mer enn halvparten av pengene går med til en fylkesvis administrasjon(!), som altså koster nesten like mye som plantene og plantejobben i samme periode, men som allikevel utgjør bare en liten del av administrasjonskostnadene. Hvis disse «klimakonsulentene» skulle gjøre plantejobben – noe de naturligvis ikke har tid til i all administrasjonen, ville de ha plantet sin andel på under et halvt årsverk. Det betyr altså at pilotprosjektet utløser stusselige 20% av den veksten og karbonbindingen som kostnadene skulle tilsi. Denne nytte/kostnadsbrøken ville ingen kunne akseptert i skogbruket, som altså planter klimaskog til daglig. Hvis karbonbindingen og klima-nytten av det treårige prosjektet skal regnes ut fra det ineffektive sysselsettingstiltaket som prosjektet synes å være, vil det neppe ligge til rette for en fortsettelse – til det er det alt for dyrt. Selv Mongstad vil kunne fremstå som mer kostnadseffektivt. Men en videreføring av klimaskogprosjektet er kanskje heller ikke målsettingen?

Pøbelgran og eksosskinke

Den neste kampen er høyst sannsynlig valg av planter. Med så store ressurser som det er lagt i nye offentlige arbeidsoppgaver vil sannsynligvis detaljert meningsbrytning være en absolutt nødvendighet for å rettferdiggjøre ressursbruken. Det er allerede slått fast at kun norsk plantemateriale skal brukes, og i skrivende stund tikket det inn en mail om at drøyt 800.000 dekar «kystlynghei» nå har blitt «utvalgt naturtype». Det strategiske opprustingsarbeidet er i gang for den forestående stillingskrigen.

Karbonbinding er målet – ikke kunnskapsløse kjepphester

At tilveksten og karbonbindingsevnen med alternative treslag vil være vesentlig høyere med sitkagran overskygges av det faktum at de salttålende og stormresistente trærne har feil fargenyanse og spisse nåler. Altså er estetikken viktigere enn den klimakampen som vil være avgjørende for fremtidens artssammensetning. Det minnes om at selv det optimistiske togradersmålet innebærer en radikal endring av dagens artssammensetning. Hvis tilsvarende argumentasjon som for sitkagrana også skal ramme vanlig norsk gran på Vest-Landet så er bildet komplett. Det er bare å håpe at de påtroppende klimakonsulentene forstår oppdraget fra bevilgende myndigheter, og at skattebetalerne forventer resultater av denne investeringen i klimaskog. Det innebærer en studie av produksjonstabellene for treslagene, slik at man ikke ender opp med enda mere kratt i en villfarelse om at det har høy karbonbindingsevne. Det minnes om at norsk gran har vært utbredt på Vestlandet i epoker lenge før dagens pågående utbredelse. Dette er slått fast med vitenskapelige fakta og er ikke tema for ukvalifisert synsing.

Trenerer Stortinget

Gjørv-kommisjonen tvang politidirektoratet til et oppgjør med et system preget av Nesse-konger i «systemet» som hegnet om særinteresser i strid med de overordnede målsettingene og slik skapte skjebnesvangre avsporinger. Hvis politiske vedtak ikke settes ut i livet – fordi enkeltpersoner med posisjon er uenige med de som er valgt av folket, er det naturligvis komplett umulig å få utrettet målrettede tiltak på nasjonalt nivå innenfor ethvert tiltaksområde. Vi kan ikke akseptere et apparat som tar omkamper med besluttende myndighet gjennom skinn-faglige «gå-sakte-aksjoner». Når ignoranse overfor tildelt ansvar fremføres til de grader kjemisk fritt for blygsel er det et tegn på et systematisk problem som har fått komme ut av kontroll og som utfordrer det demokratiet vi andre hegner om. Dette er ingen selskapslek. Det er et vedtatt tiltak for klimaet som omfatter store penger fra skattebetalerne og dertil sterke forventninger om at involverte gjør det de kan for at hver krone brukes fornuftig.

Sett jobben ut på anbud!                                                                    

NORTØMMER og andre aktører på Vestlandet har kompetanse og kapasitet for å utføre dette arbeidet. Det skal allerede være utformet retningslinjer for hvilke typer arealer som kvalifiserer til planting, noe fagfolk i skogen kan å forholde seg til. Det kan reklameres med at administrasjonen er inkludert i planteprisen(!), og selv om man setter av en pott til offentlig oppfølging bør det ved bruk av anbud være mulig å firedoble karbonbindingen med samme økonomiske innsats, målt i forhold til slik det legges opp til. Dette vil også være et multifunksjonelt tiltak ettersom Regjeringen har utfordringer med å knipe tidstyver i det offentlige apparatet.