Nasjonalpark i Østmarka? – Mange løse tråder

Enebakk kommune holdt i går infomøte om mulige konsekvenser for den foreslåtte nasjonalparken i Østmarka. NORSKOG var invitert for å informere om konsekvenser for skogbruket. Møtet avslørte generelt manglende fakta og beslutningsgrunnlag for politikerne.

 

Mange møtte opp for å høre mer om hva en eventuell nasjonalpark i Østmarka vil få av konsekvenser. Flesteparten var politikere i Enebakk, men også representanter fra andre organisasjoner som Østmarkas Venner og Rausjømarkas Vel var til stede. Mesteparten av arealet som er aktuelt ligger også i Enebakk kommune, der man opplever at flere i utgangspunktet viser en viss skepsis til forslaget foreløpig.

 

Nytt forslag på 50.000-70.000 dekar

Miljødirektoratets vurdering av vernekvalitetene i en evt. nasjonalpark fra mars 2019 utløser diskusjonen om bruken og forvaltningen av 50.000-70.000 dekar rett utenfor Oslos stuedør. Østmarka er et viktig rekreasjonsområde for mange allerede og stadig flere, da en del nærområder bygges ut i høyt tempo, for eksempel Lørenskog. Mange friluftsinteresserte mener derved at dette hensynet nødvendiggjør en nasjonalpark mens også naturverninteresser taler for det samme. I motsatt retning trekker at en fredning av Østmarka nødvendigvis vil måtte bety å kutte ut skogbruk på et stort areal som gir mindre kortreist råstoff til norsk grønn industri.

 

Tas godt vare på allerede

Det hører også med til historien at disse bynære områdene har vært jevnt drevet i mange hundre år og at dagens drift allerede er underlagt verne- og driftskrav etter markaloven og markaforskriften. Oslo kommuneskoger har nedprioritert råstoffproduksjon og innrettet sin drift på friluftshensyn og andre hensyn allerede i dag. Innenfor det foreslåtte området er det også to store reservater, der biologisk mangfold allerede er godt ivaretatt.

 

Utvetydige fordeler og ulemper

Argumenter for nasjonalpark handler imidlertid om å få «et større vernet område», både for biologisk mangfold og for friluftslivet. Men her er det delte meninger om hvorvidt en nasjonalparkstatus vil være en fordel eller ulempe for friluftslivet i Østmarka.

 

Flere spørsmål ble reist i denne forbindelsen:

 

Nasjonalparker skal ikke ha tekniske inngrep og i Østmarka er det både veger, dammer og kraftlinjer i veien for dette vedtaket. Mijødirektoratet, som er Statens fagorgan, er helt klare på at disse må fjernes. Men vil det tilgodese syklister, barnevogntrillere, skigåere elle andre turgåere? Eller skal man endre loven og gi dispensasjon for disse tekniske inngrepene akkurat i dette området? Og kan det da kalles en nasjonalpark, eller skulle man da gå for andre former for skånsom forvaltning av området som ivaretar den faktiske bruken? Og hvilke områder snakkes det faktisk om? Foreløpig foreligger det ikke noe kart med et konkret foreslått areal. Så hva diskuteres egentlig?

 

Forvirrede politikere

Selv om det virker som om spørsmålet om nasjonalpark vil bli overstyrt sentralt av departementet, er likevel lokaldemokratiet utfordret til å ta stilling til spørsmålet. Men lokalpolitikere og andre må jo ha klarhet i hva man skal ta stilling til. Ellers skapes det bare forvirring. Under møtet ble det avdekket mange interessante spørsmål fra frustrerte debattanter:

 

• Lokalpolitikernes oppgave er å treffe avgjørelser som noen nødvendigvis vil være for og andre mot. Dette krever at beslutningsgrunnlaget må være godt slik at man har mulighet til å avveie konsekvenser. Miljødirektoratet sier at skogsbilvegene må fjernes, Ola Elvestuen sier at det ikke kommer på tale: Hva skal man legge til grunn da? Dette må jo kunne fastslås slik at vi kan legge det til grunn?
• Noen sier at det blir lettere å få tillatelse til nye sykkelstier og skiløyper med en nasjonalpark, andre sier det blir umulig. På samme måte er jo dette et umulig premiss.
• Og hvilket område snakker vi egentlig om? Hvor skal denne grensen gå? Skal vi uttale oss om dette på generelt grunnlag uten å forholde oss til et konkret forslag?
• Hvorfor snakkes det hele tiden om gjennomføring gjennom frivillig vern? Hvis f.eks. Oslo kommune ønsker å frede sin skog i Enebakk kommune: Kan de ikke sette i gang en sak rundt dette uten å virvle opp en stor vernesak?
• Noen sier at en nasjonalparks hovedhensikt skal være landskap og økologi og at friluftsliv må vike eller tilpasse seg dersom det oppstår konflikt mot dette hensynet. Andre sier at dette ikke vil være noe problem eller snarere at nasjonalpark skal være fordelaktig for friluftslivet. Men dette må jo være mulig å fastslå? Her er det jo snakk om konkrete forskrifter og regler, så her må jo noen kunne komme opp med forpliktende formuleringer!

 

Andre løsninger ivaretar behovene bedre

NORSKOGs Yngve Holth påpekte at vi i Norge har en lang praksis i å vedta lovene først og deretter forvalte. Mens i dette tilfellet ønsker Elvestuen å tilpasse jussen til politikken i stedet for omvendt. Dette merket flere av møtedeltakerne seg.

 

Holth understreket også at de kommunale eierne som ønsker nasjonalpark for å forby hogst, allerede i dag står fritt til å la være å hogge. Og mange fører jo altså allerede i dag et restriktivt skogbruk. Det største bidraget til artsmangfoldet i skog kommer fra skogbrukets sertifiserte og bærekraftige drift. Likevel er det opplagt et behov for å totalfrede en del skog i Norge. Men man må kunne forlange at slike verneprosesser er kunnskapsbaserte og baserer seg på faktiske verneverdier.

 

– I dette tilfellet har Statens fagmyndighet sagt at det er nokså tynt med verneverdier, men at det er store verdier i de eksisterende naturreservatene. Dette er å gjenbruke verneverdier til et nytt formål. Det å verne et område fordi det gjennomsnittlig er brukbart med verneverdier, er helt nytt i Norge, fortsatte Holth.

 

I Østmarka mener NORSKOG andre former for vern og andre løsninger er mer egnet for å ivareta de ulike behovene i området. En utvidelse av dagens naturreservater så langt de biologiske kvalitetene rekker og basert på frivillighet kan kombineres med forvaltningsplaner. «Østmarkaparken» som Rausjømarka Vel har lansert, er et godt utgangspunkt for videre diskusjon.

 

Alle som engasjerer seg i denne debatten er opptatt av å beskytte Østmarka. Det er hva denne beskyttelsen skal innebærer, man er uenige om. Det som er helt sikkert, er at en ren politisk tilnærming til et spørsmål om nasjonalpark i Østmarka med uklare konsekvenser, er et dårlig alternativ. Østmarka er et for viktig skogområde til å bli utsatt for store beslutninger basert på rene følelser.