Skogbeskatning som virkemiddel
13. juni 2018
Ny versjon av gårdskart på brett og mobil
14. juni 2018

Sagflis i solnedgang

KOMMENTAR i Nationen, Hans Bårdsgård.

Det skal ikke være lett å drive skogindustri i Norge. Ikke bare er de ansatte dyre, veiene dårlige og terrenget bratt. Før det når markedet, må tømmeret også forsere villahager i Buskerud. Det kan vise seg å bli den tøffeste etappen.

På tirsdag skal lokalpolitikerne i Hurum behandle søknad om industri på Tofte. Ja, det er det gamle industriområdet som huset tusen ansatte og kokte millioner av kubikkmeter tømmer til cellulose. Nå skal Silva Green Fuel flise og koke tømmer og lage biodrivstoff, inni en av de bygningene som står der fra før.

I lokalavisen er helvete løs. En idyllisk kystby ødelegges av gigantisk ny tungindustri, heter det i leserbrevspaltene. Fakkelen på anlegget vil spy ut gasser, heter det fra terrassene på Hurum, de som ble bygd på lønnsinntekter fra rykende industri. Nå skal det ikke være annet enn grillrøyk. Kua ikke bare glemmer at den har vært kalv, den avskyr alt hva kalven er. Se, så stille oljetankeren glir innover fjorden med olje fra Nordsjøen. Vi trenger da ikke biodrivstoff og støyende industri?

Silva Green Fuel skal bruke en liten del av det gamle industriområdet på Hurum til sitt pilotprosjekt. Lokalavisen kaller det en milepæl i Hurums historie. I et femårsperspektiv er det nok riktig. Historisk sett er det veldig, veldig vanlig å drive industri på Hurumlandet.

Tofte SV vil ha vurdert om produksjonen kan skje uten sjenerende støy, og ikke minst om biodrivstoff fra tre kan forsvares «ut i fra en større miljøgevinst i et helhetlig perspektiv.» Eller «tenk globalt, nekt lokalt», som det også heter.

Silva Green Fuels eies av Statkraft og det svenske Södra-konsernet. Sistnevnte la ned på Hurum i 2013, og bygde milliardvirksomheten opp igjen i Sverige på grunn av et «særnorsk kostnadsnivå». I lokalavisen håper en beboer på Tofte at samme skjebne rammer Silva Green Fuel. Det finnes åpenbart også et særnorsk velstands- og nabonivå.

Noen mil innover i Drammensfjorden ligger tømmerterminalen på Lierstranda. Den kan håndtere hver tiende hogde tømmerstokk i Norge mellom vei, bane og sjø. Mye av den stadig økende eksporten av tømmer skjer herfra, og terminalen blir viktig for Tofte, og for biodrivstoffprosjektet på Follum ved Hønefoss.

Lier kommune vil heller ha boliger og kafeer på tomta, og har regulert området fra næring til såkalt fjordby. Den rødgrønne regjeringen (du vet, de som pratet varmt om skogindustri) sa ja til omregulering, forutsatt at Lier jobbet med Drammen og myndighetene for å finne alternativ tømmerkai. Et oppdrag Lier så langt har fulgt opp gjennom å si «Samma hvor, bare det ikke blir i Lier».

Det må bli Lier eller Drammen som får tømmerterminalen, sier skognæringen, LO og NHO. Men Buskerud Høyre (du vet, de som prater varmt om skogindustri) sier nei, inkludert partiets ordførere i Lier og Drammen. Tømmerterminal innerst i Drammensfjorden er gammeldags, synes Unge Høyre-leder Sandra Bruflot. Den kan vel heller ligge i Fredrikstad eller Kragerø eller noe, synes Høyre og Frp i fylkestinget. Det koster jo som kjent nesten ingenting å kjøre tømmer langs veien dit.

Kampen om Lierstranda skyldes at tømmerstokker og mennesker har nøyaktig de samme behovene for fortetting og transportknutepunkter, skriver Drammens Tidende på lederplass. Det er feil. Folk har behov for vei og bane-knutepunkt. Tømmer har behov for vei, bane og kai. Nye boliger i Drammensregionen klarer seg uten sjøkant. Ny skognæring gjør det ikke.

Nye boliger i Drammensregionen klarer seg uten sjøkant. Ny skognæring gjør det ikke.

Vi liker sjelden industri/kraftproduksjon/gårdsbruk/noe som helst som kan fanges opp av sansene i vår egen bakhage. Men noen steder må det produseres noe annet enn tanker og hårklipp. Rautende, bæsjende husdyr må vi ha over hele Norge, ellers blir det ikke Norge. Industri må ligge der innsatsfaktorene strømmer, vindmøller må stå der det blåser og vannkraftverk der det renner vann. Ellers blir det ikke strøm i kontakten eller trygd på kontoen.

Sivilisasjonen innerst i Drammensfjorden oppsto ikke fordi kontorister og jordbærselgere slo seg sammen for å nyte utsikten. Folk samlet seg for å fløte, sage og koke tre. Innen 2022 skal det tas investeringsbeslutning for titalls milliarder i ny skogindustri på Tofte og Follum. Flere millioner kubikkmeter tømmerbehov ligger i potten. Der ligger også Lier kommunes vedtak om at i 2023 skal det ikke lenger gå tømmer over Lierstranda.

Regjeringen vil nok vente i det lengste med å gripe inn. Hvis ikke Buskerud selv klarer å finne ut at indre Drammensfjord må ha tømmerterminal, må imidlertid næringsminister Torbjørn Røe Isaksen gjøre det for dem. Det er ikke er kebab og solnedgang over Drammensfjorden vi skal leve av etter oljen.

Oppsummert

Trefjorden

1 Tømmer og treindustri frabedes i bakhagene langs Drammensfjorden. Det er historieløst villaverk.

Fjordby eller kai

2 Folk i Buskerud må ikke ha fri tilgang til kaiområder. Det må trenæringen.

Ett utfall

3 Staten må sikre tømmerkai og bio-pilot i Buskerud. Nasjonal industri trenger armslag.

 

http://www.nationen.no/kommentar/sagflis-i-solnedgang/