Skatt, verdiskaping og fordeling!

 

Av Benthe E. Løvenskiold, Næringspolitisk sjef i NORSKOG, medlem av Alliansen for norsk, privat eierskap

 

Nationens kommentator Kato Nykvist skriver om formuesskatt og fordeling den 25. september. Han burde også tatt med de næringsdrivende.

 

Nykvist legger til grunn at den personlige skatten er redusert for større næringsdrivende, men det er ikke den virkelighet bredden av næringsdrivende – både store og små – har erfart. Det meste av skattelettene Nykvist viser til kommer av endringer i formuesskatten, som ifølge Finansdepartementet er redusert med 6 mrd. kroner. Disse beregningene harmonerer dårlig med det faktum at den betalte formuesskatten har gått opp. Erfaringen for norske bedriftseiere og investorer i norsk næringsliv er at formuesskatten på arbeidende kapital, investeringer i bedrifter og arbeidsplasser, har økt fra 6,7 mrd. kr i 2013 til 8 mrd. kroner i år. Formuesskatten for alle personer har holdt seg stabil på om lag 14 mrd. kroner.

 

Det er flere årsaker til at virkeligheten næringsdrivende erfarer skiller seg fra de beregninger Finansdepartementet lager. Den viktigste faktoren er nok det historisk lave rentenivået. Realrenter nær null fører til inflaterte verdier på realaktiva. Vi har sett dette i boligmarkedet, men det har også slått til i verdsettelsen av bedrifter, som dermed har måttet betale mer formuesskatt på næringsbygg. Næringsbygg har i tillegg fått økt verdsettelse gjennom Stortingets endringer i formuesskatten. Resultatet er at mange næringsdrivende, har erfart betydelige økninger av betalt formuesskatt, ikke reduksjon. Utfordringen med dette er at når skatteregningen går opp, gir ikke det incentiver til økte investeringer og jobbskaping.

 

Jeg er enig med Nykvist i at stor ulikhet er negativt for samfunnet. Vi må likevel huske på at Norge er helt i toppen av alle land når lav inntekts-ulikhet måles, og har vært det lenge. I Norge steg ulikheten mest på 1990-tallet, mens den samlet sett har steget mer moderat i dette århundre. I perioden med stigende ulikhet etter 1980-tallet har skatter både blitt satt opp og ned. Bildet Nykvist tegner om at ulikheten nå er stigende grunnet skattelettene til Solberg-regjeringen er derfor for enkelt.

 

Er det økt formuesskatt som skal bidra til å redusere ulikheten? Nei, analyser av forskjellige tiltaks effekt på ulikhet, målt gjennom den mye omtalte Gini-koeffisienten, viser at det som monner er offentlige tjenester og overføringer som er rettet mot å løfte de som har minst. Velferdstiltak står for om lag 80 % av ulikhetsreduksjoner, mens skatter og avgifter står for 20 %. Det aller meste av skatte-omfordelingen ligger i inntektsskatten, som er høyest for de som tjener mest.

 

Inntrykket som en del forsøker å skape om at ulikhetsspørsmålet avgjøres av formuesskatt på næringsinvesteringer er misvisende. Avvikles formuesskatt på næringsinvesteringer reduseres ulikhetsreduksjonen grunnet politikk med i underkant av 1 %. En reduksjon eller avvikling av formuesskatt på næringsinvesteringer må også sees i sammenheng med innføringen av utbytteskatt, som Bondevik II-regjeringen initierte. I dag estimeres den av Finansdepartementet til å redusere ulikheten over 3 ganger mer enn hva formuesskatt på næringsinvesteringer gjør.

 

Kapitaltilgangsutvalget viser betydningen av norsk privat kapital, som er hovedkilden til finansiering av nye og mindre virksomheter, spesielt i distriktene. Privat norsk kapital er avgjørende for at norsk næringsliv skal evne å sikre og skape konkurransedyktige arbeidsplasser for fremtiden. Rammevilkår for verdiskaping bør derfor inkluderes når skatt og ulikhet diskuteres.