Staten og grunneierorganisasjonen vant en knusende seier i ulverettsaken i Høyesterett.

 

 

 «Jeg tolker dette som en klar beskjed fra Høyesterett til WWF om at politikk skal utøves på Stortinget og via demokratiske kanaler og ikke i retten,» sier Arne Rørå.    «Jeg håper miljøbevegelsen tar dette inn over seg slik at vi i fremtiden slipper utallige kostbare og forsinkende runder i retten». 

NORSKOG, Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund deltok i rettsaken som partsmedhjelpere på statens side.

 

 

Oppsummering av Høyesteretts dom i ulverettssaken av advokat i Bondelaget Karoline A. Hustad:

 

• Samtlige fem dommere var enige med staten og oss i at hverken streifulvvedtaket eller revirvedtaket var ugyldig. Dommen er tydelig og klar, og WWF har ikke fått gjennomslag på noen punkter.

 

Om rovdyrforvaltningen:

• • Adgangen til å gjennomføre felling av fredede rovdyr etter naturmangfoldloven § 18 må forstås slik at hensynet til vern av arten må avveies mot andre viktige samfunnshensyn.

 

Bestandens overlevelse

• • Bestandens overlevelse må vurderes ut ifra den norsk-svenske ulvebestanden.
  • Vedtakene var fattet på bakgrunn av et solid kunnskapsgrunnlag, og det var ikke nødvendig å bygge inn en særskilt sikkerhetsmargin når det skal avgjøres om bestandens overlevelse var truet.
  • Rødlista er ikke avgjørende ved avgjørelsen av om den samlede sør-skandinaviske bestanden er truet, siden Rødliste bygger på antall reproduserende individer med tilhold i Norge. Bestandens overlevelse knytter seg derimot opp mot den svensk-norske ulvebestanden.
  • Norge er folkerettslig bundet til å sikre ulvens overlevelse i norsk natur, men det kan ikke kreves at den norske delbestanden er så stor at den isolert sett er levedyktig. Vi er heller ikke forpliktet til å ivareta en bestemt andel av bestanden – det avgjørende er at den samlede bestanden ikke er truet.
  • Om de sviktende immigrantforutsetningene som sier at vi må ha et genetisk viktig individ som går inn i reproduksjonen hvert femte år: dette ble ikke tillagt betydning fordi 1) vi lå over forvaltningsmålet på 340 ulv for Sverige og Norge, 2) ulvene som ble felt var ikke genetisk viktige, 3) ulvebestanden forvaltes i øvre del av intervallet i det norske bestandsmålet for å demme opp for faren ved innavl, 4) dersom vi fortsatt ikke får inn et genetisk viktig individ kan dette kompenseres for ved å redusere fellingen kommende år.
  • Så lenge vedtaket ikke strider med det nasjonalt fastsatte bestandsmålet vil heller ikke den norske delbestanden være truet.

 

Streifvedtaket etter bokstav b

 

• • Ulv kan tas ut preventiv for å unngå skade på beitedyr.
  • Ikke grunnlag for å innfortolke en forholdsmessighetsvurdering i tillegg til å konstatere at det er nødvendig med uttak for å avverge skade slik WWF anførte. Etableringen av ulvesonen utgjør i seg selv en slik interesseavveining som WWF etterspør.  
  • Det kan ikke oppstilles noe krav om at man utenfor ulvesona må gjøre tiltak i form av for eksempel inngjerding av beitedyr, begrensninger i antallet beitedyr eller annet for å hindre skader på dem.

 

Revirvedtakene etter bokstav c

 

• • WWF ble ikke hørt med at § 18 bokstav c må ses som en sikkerhetsventil som bare kan brukes i ekstraordinære tilfeller.
  • Terskelen etter bokstav c ligger i at de offentlige interessene må være av «vesentlig betydning». Det skal skje en samlet interesseavveining hvor ulike offentlige interesser ses i sammenheng.
  • Uttalelsene som Stortinget ga i 2016/2017 om innholdet i bokstav c må tillegges vekt i tilsvarende grad som alminnelige lovforarbeider.
  • Bokstav c åpner for at det kan trekkes inn et bredt spekter av offentlige interesser. For at disse hensynene skal kunne vektlegges må de veie tyngre enn de vernehensyn som gjør seg gjeldende. Vurderingen må gjøres konkret, men distriktspolitiske hensyn vil ha vesentlig vekt.
  • Lagmannsretten oppstilte et krav om at vurderingen etter bokstav c må gjøres konkret, og i en slik grad at de mente at revirvedtaket var ugyldig. Dette var Høyesterett ikke enig i.  Høyesterett mente at den differensierte rovdyrforvaltningen i seg selv innebærer at det er foretatt en interesseavveining i forkant. Selv om departementet sin vurdering etter bokstav c var av nokså generell karakter var dette greit fordi det som regel ikke vil la seg gjøre å påvise konkret hvordan interessene gjør seg gjeldende for bestemte mennesker, grupper av mennesker og ulike aktiviteter. Fordi de interessene som avveies har svært ulik karakter, vil det til syvende og sist bero på et skjønn hvilke av dem som anses som overveiende.
  • Høyesterett mente det var klart at formålet med uttaket av revirene ikke kunne nås på annen måte. Legges det først til grunn at fellingen vil styrke tilliten til rovdyrforvaltningen og øke forutsigbarheten for folk utenfor ulvesonen, er det ikke lett å se hvordan dette kan oppnås på annen tilfredsstillende måte.

 

Om sakskostnadene

• • Normalt er det den tapende part som må dekke saksomkostningene. Dette tilsidesatte Høyesterett sett i lys av styrkeforholdet mellom partene, og at det var behov for en prinsipiell avklaring av flere spørsmål i saken. Med andre ord trenger Norges Bondelag, NORSKOG og Norges Skogeierforbund bare å dekke sine egne omkostninger.