NORSKOG ber Høyre avklare sitt forhold til eiendomsretten
15. February 2016
Finansdepartementet vurderer overgangsordning
17. February 2016

Årsmøtet i Hedmark Høyre – ulven og skogen under lupen

Sviktende faglig grunnlag for norsk rovviltpolitikk

 

Bernkonvensjonen er blitt svært sentral for deler av norsk distrikts- og arealpolitikk. Rovviltpolitikken er i stor grad fundamentert i den. Det henvises til Bernkonvensjonen når dagens politikk skal forsvares og utvikles og det er skapt en slags ‘konsensus’ om at 1) Norge har en uforbeholden forpliktelse overfor alle de store rovdyrene i Norge, og 2) at alle andre hensyn må vike når interessemotsetningene er for store. Det er høyst tvilsomt, for å si det forsiktig, om noe av dette kan leses ut av Bernkonvensjonen.

 

Bernkonvensjonen omhandler langt mer enn bare rovvilt. Den handler også om hvordan ivaretagelse av fauna og arter kan skje innenfor økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav, inkludert at økonomi og rekreasjon skal hensyntas (artikkel 2 i Bern). I Bernkonvensjonen er det også et fokus på at konfliktene ikke må bli for store og det kreves utredning av konsekvensene og en vurdering av om det var aksept i befolkningen dersom en art skulle reintroduseres (artikkel 11). Dette siste er meget viktig, da konvensjonen her innser og tar høyde for at reetablering av rovdyr uten aksept vil ramme ikke bare det aktuelle arbeidet men påvirke befolkningens holdning til naturvern og forvaltning generelt negativt.

 

Det er trist å måtte slå fast at norsk rovviltpolitikk er mer konfliktdrivende enn dempende til tross for at Bern brukes som begrunnelse. Det gjelder i særdeleshet ulv, som altså er under reetablering Konfliktnivået er svært høyt og toppet seg da mafiaparagrafen, overvåkning og enorme etterforskningsressurser ble brukt mot enkeltpersoner i Hedmark for å avdekke ulovlig jakt. Saken er ennå i rettsvesenet og dom er ikke rettskraftig, men det er sterkt beklagelig at miljøpolitikken er blitt så konfliktfylt. En slik politikk kan komme til å skade viktig miljøarbeid og er ikke minst i konflikt med ikke bare intensjonen men også ordlyden i Bernkonvensjonen.

Det er et faktum at dagens politikk medfører tap av livskvalitet, næringsgrunnlag og mulighet til jakt og annen friluftsutøvelse for mange av de berørte. Den påvirker folks bruk av utmarka og skaper en utrygghet for mange som lever med ulv og bjørn tett innpå seg. Spesielt barns bevegelsesfrihet og muligheter for utendørs aktivitet rammes. Frykten er reell om den ikke alltid er rasjonell. I sørøstre deler av Hedmark er beitedyr nå helt fortrengt. Alle de fem store rovdyrene er tilstede i denne delen av fylket, men ulven har en fortrengingsevne som langt overgår de andre. Utfordringen brer seg herfra til andre deler av landet.

 

Bernkonvensjonen sies å være grunnlaget for politikken og dermed også grunnlaget for mange av disse konfliktene. Hedmark Høyre er enig i at den skal legges til grunn, men da må den brukes, leses og tolkes slik den er ment. Konfliktene, mangelen på nasjonalt handlingsrom og ivaretagelse av norsk natur, kultur og tradisjon med aktiv bruk av utmarka, er stikk i strid med det grunnlaget som Bernkonvensjonen egentlig gir. Skal Bernkonvensjonen følges må konfliktnivået ned og respekten for mennesker og rettigheter opp.

 

Artikkel 2 i Bernkonvensjonen lyder: “The Contracting Parties shall take requisite measures to maintain the population of wild flora and fauna at, or adapt it to, a level which corresponds in particular to ecological, scientific and cultural requirements, while taking account of economic and recreational requirements and the needs of sub-species, varieties or forms at risk locally.”

Det slås altså tydelig fast at det er flere hensyn som skal ivaretas. Likevel har miljøsiden i stor grad fått enerett på tolkningen, mens økologiske, vitenskapelige og kulturelle krav

langt på vei er oversett. Det samme gjelder hensyn til økonomi og rekreasjon. Poenget i Bernkonvensjonen er nettopp å sikre en balanse mellom disse hensynene som demper konfliktnivået. Ensidig fokus på kun miljøhensyn har i Norge i stedet bidratt til det motsatte.

Artikkel 9 i Bernkonvensjonen gir også romslig anledning til unntak fra ansvar dersom skadenivået blir for høyt. Et slikt unntak er for eksempel å forhindre store skader på avlinger, buskap, skog, fiske, vann eller andre former for eiendom. Det samme gjelder hensyn til folkehelse og sikkerhet. Når beiterettigheter er utradert, jaktrettigheter sterkt redusert og folks allmenne livskvalitet påvirkes så sterkt, er det et klart grunnlag for å søke unntak.

Den ulven Norge nå har er ikke den opprinnelige sør-skandinaviske stammen, men etterkommere etter et lite utvalg dyr av antatt finsk-russisk avstamming. Norsk politikk har ingen reell innvirkning på denne meget store populasjonens overlevelse. Igjen er det viktig å merke seg at Bern konvensjonens ordlyd er i tråd med viktige nyere forvaltningsprinsipper for ivaretagelse av naturlig genetisk mangfold: artikkel 9 sier eksplisitt at forvaltningen skal handle om den aktuelle populasjonens overlevelse. Et tilfeldig utvalg av dyr fra et helt annet geografisk område og genetisk avstamming til erstatning for opprinnelig utviklede lokale populasjoner som er gått tapt er følgelig ikke en del av den naturarven som konvensjonen er tenkt å bevare.

 

I denne sammenhengen er artikkel 11 i Bernkonvensjonen interessant. Den slår fast at man før en eventuell reintroduksjon av en art i et område, skal gjennomføre studier som kontrollerer at reintroduksjon vil være effektiv og akseptabel. Dette er ikke gjort og konfliktnivået dokumenterer at aksepten for politikken er meget svak hos de som er berørt.

 

Det er grunn til å spørre hvordan det er mulig at 30 års norsk reintroduksjonspolitikk for en fremmed ulvestamme er blitt gjort med Bern som begrunnelse, men uten at en så sentral forutsetning har blitt utført. Det er i dag ingen aksept for politikken hos de som er berørt. En meningsmåling gjort for Østlendingen, publisert 11. november i fjor, viser stor motstand mot sonepolitikken. I Trysil svarte hele 76 prosent at ulvesona burde fjernes.

 

Det er grundig vitenskapelig fastslått at ulvestammen i Norge ikke er den opprinnelige sør-skandinaviske stammen, slik det ble påstått da ulven igjen dukket opp i Norge og Bern ble forhandlet, men har en helt annen opprinnelse. Det er vesentlig, fordi Bernkonvensjonens artikkel 3 gir et særskilt ansvar for endemiske arter, altså arter som bare finnes innenfor en spesiell region. De har krav på spesielt vern og det støtter Hedmark Høyre helhjertet opp om, men den ulven vi nå har i Norge er ikke en slik art.

 

EUs habitatdirektiv, som er EUs viktigste redskap for å oppfylle intensjonene i Bernkonvensjonen og konvensjonen om biologisk mangfold, er også interessant. Den står sterkere enn Bernkonvensjonen, ettersom den kan gjøres direkte gjeldende for domstolene. Direktivet er ikke tatt inn i EØS-avtalen, men WWF skriver på nettsiden sin at annet EU-regelverk som vi har tatt inn gjennom EØS-avtalen allikevel kan være tilpasset bestemmelser i habitatdirektivet.

I habitatdirektivet vises det til bevaring innenfor artens “naturlige utbredelsesområde”. Ulven vi nå har i Norge er ikke innenfor sitt naturlige utbredelsesområde, den ville aldri ha kommet hit dersom ikke menneskelig aktivitet hadde desimert den opprinnelige populasjonen. Graden av menneskelig medvirkning til reintroduksjonen for øvrig er aldri utredet, men aktiv flytting er flere ganger nevnt som verktøy og har også blitt gjennomført offisielt for å få dyr forbi reinbeiteområdene i Sverige. I realiteten bør det altså diskuteres om ikke populasjonen faller under

 

Artsdatabankens definisjon av fremmede arter med ukjent antropogen opprinnelse. I alle andre sammenhenger bekjemper man introduksjon av slik fauna. Hedmark Høyre synes det er bemerkelsesverdig at vi bruker store ressurser på å innføre og opprettholde denne arten

Kostnadene ved reintroduksjon av ulv i Norge er store for de som bærer belastningen. Den legger landarealene brakk mht. til tradisjonell og kulturell bruk. Det er et høyt antall endemiske arter som er avhengig av den tradisjonelle, norske bruken av utmarka og som trues av utryddelse om beitebruken dør ut.

 

Høyre har forsvarlig bruk som en kjerneverdi. Respekten for enkeltmennesket og eiendomsretten er sterke ideologiske faner. I rovviltpolitikken og da spesielt når det gjelder ulv, har disse kjerneverdiene måttet vike for en politikk som ikke har troverdighet og som er svært konfliktskapende.

 

Øverland skrev «du skal ikke så inderlig vel, tåle den urett som ikke rammer deg selv». Hedmark Høyre krever at rovviltpolitikken funderes i Høyres ideologiske kjerneverdier. Dersom menneskers livskvalitet, eiendomsrett og selve muligheten til å bruke landet, må vike for andre verdier, så skal det være velfundert og troverdig. Det er ikke tilfellet når det gjelder dagens ulvestamme.

Det fremgår i stedet ganske tydelig at Bernkonvensjonen på vesentlige områder ikke er i tråd med dagens politikk angående ulv. Det undergraver seriøst miljøvern. Rovviltpolitikken, og da spesielt ulv, påfører mennesker tap som ikke kan forsvares verken med Bernkonvensjonen eller i form av en tenkt nytte som politikken skaper. Derfor bør den også endres.

 

Finnekulturen og skogfinsk bosetning er en svært viktig del av vår kulturarv. Beiting av de mange finnetorp mellom Eidskog og Trøndelag har i mange hundre år bidratt til det unike kulturlandskap man har på Finnskogen. Ulvens trussel mot beitedyrene medfører nå at dette landskapet gror igjen, og at et viktig element av denne kulturen forsvinner.

 

Årsmøtet i Hedmark Høyre konstaterer at ulvesonen har blitt en løsning hvor en liten gruppe i Norge, stort sett de som bor øst for Glomma, må ta så å si helebelastningen ved å ha en utløper av den finsk-russiske ulvestammen i Norge. Belastningen består bla i tapt livskvalitet, tap av jaktinntekter, eiere som er redd for , og mister hundene sine, beslag av utmarksbeite (uten erstatning), og generell usikkerhet ved å bevege seg i tidligere fine utmarksområder.

Årsmøtet i Hedmark Høyre krever at ulvesonen oppheves, og at fremtidige bestandsmål for ulv settes til maksimalt2-3 revir inkludert grenseflokker mot Sverige.

 

Hedmark Høyre krever at:

Bernkonvensjonen tolkes objektivt når den legges til grunn for rovdyrpolitikken, og også artikkel 2,3,9 og 11 må tas med som grunnlag for politikkutformingen

EUs habitatdirektiv inkluderes i det faglige grunnlaget for rovdyrpolitikken

En ny rovdyrpolitikk må baseres på et riktig faggrunnlag, og et klart mål om å redusere konflikter og øke respekten for mennesker og rettigheter

 

 

 

Muligheter for Hedmark med Høyre

Velferden i Hedmark er avhengig av verdiskaping. Vi må skape verdier og arbeidsplasser for å sikre utvikling av samfunnet og muligheter for enkeltmennesker. Det offentlige kan gjøre mye for å legge til rette for vekst, men ingenting kan erstatte drivkraften til enkeltmennesker som tør og vil satse på å skape sin egen arbeidsplass.

 

Hedmark har en rekke naturgitte forutsetninger for å skape vekst og muligheter for enkeltmennesker. Samtidig må vi erkjenne at en av våre hovedutfordringer er å etablere arbeidsplasser, spesielt i privat sektor. Etter 2008 har det vært en klar nedgang i arbeidsplasser i privat sektor i Hedmark. Dette er bekymringsfullt, spesielt siden det på landsbasis har vært en klar vekst i samme periode.

 

Hedmark Høyre ser mange muligheter for Hedmark:

 

Skog og bioøkonomi

Ifølge rapporten skog 22 kan verdiskapingen i skogsektoren firedobles fra dagens nivå. For å utløse dette potensialet er det helt nødvendig med endringer i rammebetingelser, holdninger og ambisjon for at skogen skal bli noe mer enn råvareleverandør og tilleggsnæring.

Vi trenger risikokapital og et sterkt privat eierskap i skogbruket. Vi trenger de uredde og nytenkende entreprenørene kombinert med eiere som vet at penger de satser forblir deres egne både ved suksess og fiasko. Den private eiendomsretten må ligge som en trygg bærebjelke for alle som vil investere.

 

I skog 22 foreslår skognæringen selv tiltak innen veg, skatt og eiendomsstruktur for å styrke konkurranseevnen. Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak innen nettopp disse områdene. Det er viktig at disse satsingene videreføres. I tillegg må konsesjonsloven fjernes. Dette vil styrke privat eiendomsrett og bidra til en bedre eiendomsstruktur i skogbruket.

 

Hedmark Høyre ønsker å videreutvikle bioøkonomisenteret i Hedmark. Her har vi forutsetninger for å skape et ledende miljø inn i fremtidens næringer. Det må knyttes bånd og utvikles kompetanse mellom bioteknologi – miljøet i Hamar og det skogfaglige miljøet i Sør – Østerdal/ Solør. Som landets største jord og skogbruksfylke – og med et betydelig miljø innen bioteknologi – har Hedmark alle muligheter til å utvikle et slikt senter.