Høringssvar til Næringskomiteen
5. november 2015
Høringssvar til Næringskomiteen
5. november 2015

Notat fra NORSKOG vedr. prisregulering i konsesjonsloven

Høring – forslag om å oppheve bestemmelsen om priskontroll i konsesjonsloven
NORSKOG er svært positive til forslaget om å oppheve bestemmelsen om priskontrollen i konsesjonsloven. Denne endringen må sees i en større sammenheng når det gjelder skogeiendommer og verdikjeden skog og tre, og viser til nærmere redegjørelse under.

Eiendomsstrukturen i Norge – en utfordring for skognæringen

I Norge finnes det rundt 125 000 skogeiendommer. Gjennomsnittlig størrelse er 540 dekar. Det er imidlertid under 250 skogeiendommer som er store nok til å gi en akseptabel inntekt for én sysselsatt. For bare noen år siden ville en vesentlig større andel av eiendommene kunne forsvare et årsverk, men utviklingen i bransjen gjør at arealbehovet nå er langt større enn tidligere. Utviklingen har regelrett løpt fra eiendoms-strukturen i skogbruket. Tatt i betraktning at verdien av tømmeret normalt øker 10 ganger gjennom verdikjeden fra skogen til sluttforbrukeren er det på høy tid at forutsetningene for produksjon og verdi-skaping blir prioritert. Dette særlig med tanke på at landets samlede trekapital er rekordstor og at akkumulert tilvekst heretter er nedadgående.

For de fleste skogeiere betyr skogen veldig lite økonomisk. I gjennomsnitt for skogeiere med positiv næringsinntekt fra skog representerer inntekten fra skogen bare 6 % av samlet inntekt (SSB 2015). Dette påvirker motivasjonen for å avvirke, i tillegg til den generelle interessen for skogen. Avvirkningsnivået i Norge er lavt, og ligger på ca. 35 prosent av tilveksten. En endring av konsesjonsloven vil kunne være et skritt i riktig retning for å stimulere til at eiendoms-strukturen blir mer i tråd med det som er nødvendig for å øke avvirkning og omsetning av tømmer. Det er en kjensgjerning at hyppige flyttinger av tungt utstyr mellom små drifter øker kostnadene. Samtidig er bygging av skogsveier en sjelden investering blant de mindre skogeierne. Dette hemmer logistikken i skogen. Konsekvensen av disse forholdene er økte råvarekostnader for industrien og svekket konkurranseevne.

Konsesjonsloven er slik NORSKOG ser det et hinder for markedets ønskede omsetningsmuligheter for skogeiendommer, og det er prisverdig at loven settes på den politiske agenda. Loven stopper en helt nødvendig utvikling av eiendomsstrukturen, og med denne typen statlige skranker blir skogbruket avskåret fra å tilpasse seg den økonomiske og teknologiske utviklingen som tilstrebes i andre næringer. Nedleggelsene av treforedlingsbedrifter i Norge de siste årene viser at det må iverksettes tiltak som motvirker at Norge blir en marginalleverandør av tømmer til andre land med den usikkerhet dette innebærer for entreprenører og andre som livnærer seg av skogbruket. Næringen må gis rammevilkår som gjør det lønnsomt å investere i både skogeiendommer og skogsindustri slik at vi beholder verdiskapingen i Norge. Konsesjonsloven er en del av dette bildet, og må vurderes sammen med utfordringene som verdikjeden skog og tre totalt sett står overfor.

Nærmere om prisreguleringen

Prisreguleringsadgangen i konsesjonsloven innebærer at prisene ikke vil gjenspeile faktisk verdi. Dette medfører at selgere utsetter salget fordi de ikke får tilstrekkelig betalt. En annen negativ følge av dette er at nødvendige investeringer utsettes, fordi penger som er lagt ned i å utvikle eiendommen ikke øker verdien på eiendommen hvis den skal selges.

Dette skaper passive eiere og liten investeringsvilje. Undersøkelser viser at det er flere skogeiere over 70 år enn under 40 år og at andelen dødsbo som eiergruppe ikke er uvanlig. Dette er et tegn på at omsetningen har stagnert og at det eksisterer uheldige hindre for en naturlig omsetningstakt.

Behov for endringer

  • NORSKOG mener at rene skogeiendommer og eiendommer hvor maksimalt 10 % av den totale eiendommen er fulldyrket eller overflatedyrket jord, må unntas prisregulering.

Begrunnelse:

Skognæringen har helt andre markedsmessige vilkår enn jordbruket idet vi opererer i et marked uten tollbarrierer eller prisfastsettelser. Det er med andre ord ingen forskjell mellom skognæring og annen type næring med fri prisdannelse. Dette kan tilsi at det er behov for ulike regler for hhv. skog- og jordeiendommer, også hva gjelder konsesjonslov.

Ved å skille jord- og skogeiendommer basert på et fiksert antall dekar, vil man få en regel som er enkel å praktisere.

10 % av totalarealet vil i de fleste tilfeller oppfattes som en bagatellmessig andel, og vil ikke forrykke situasjonen vesentlig for jordbruket.

Det er verdt å merke seg at selv om prisreguleringen oppheves, så er det all grunn til å tro at de aller fleste landbruksoverdragelser fortsatt vil skje innen familien. Det blir neppe noe ras av omsetningstilfeller med det første. Vi ser imidlertid ikke noe behov for at man skal opprettholde statlige skranker for en ønsket omsetning ut av familien.

SKOG22

Vi vil minne om at SKOG22 (der hele verdikjeden var representert) konkluderte på dette punktet med følgende:

«Prisbestemmelsen i konsesjonsloven bør oppheves ved omsetning av skog- og skogdominerte eiendommer. Skogbruk er en næring som i all hovedsak har sine inntekter fra et fritt marked. Det blir da liten grunn til at vi skal ha statlig kontroll av prisen på skogen/produksjonsmidlene.»