Formuesskatt på arbeidende kapital må fjernes
12. februar 2013
Tofte i spill – kritisk for verdikjeden
20. februar 2013

Ny handlingsplan – syretest på miljøforvaltningen

Mange utfordringer

Det er mange utfordringer på veien mot et bærekraftig samfunn, og da er det en miljøtrussel i seg selv når miljøforvaltningen definerer medspillere til motstandere og omvendt. Tiden er overmoden for å invitere alle naturbaserte næringer med til en bred diskusjon der formålet er å utveksle kunnskap og trekke omforente konklusjoner. Fremtiden avgjøres av kunnskap og hvordan vi bruker den.

 

Kunnskap?
Kanskje man skulle ta frem den fortsatt ferske Naturmangfoldloven og spørre seg om den «kunnskapsbaserte forvaltningen» er nettopp det? Naturforvaltning dreier seg jo til syvende og sist om nettopp arter – enkeltvis eller i grupper. Artskunnskapen i Norge er begrenset, og er et åpenbart offentlig ansvar. For tiltakshavere i skog og utmark er dette kritisk informasjon som for øvrig også er juridisk avgjørende for hvorvidt et prosjekt kan gjennomføres eller ikke. Mangel på grunnleggende kunnskap om artene kan nemlig brukes med loven i hånd, av den samme etat som har ansvaret for kunnskapen – til å stanse bruk av naturressurser. Allikevel er dette arbeidet nedprioritert i forhold til andre fagfelter med sterkere medieappell og politisk sprengkraft. Eksempelvis store rovdyr som knapt kan sette spor etter seg før et slep av offentlige biologer haster etter i en sky av eksos. Hvilke konsekvenser det knivskarpe rovdyrfokuset har for de mange tusen rødlistede og hittil ukjente artene er ukjent. Mange av våre rødlistearter er eksempelvis kulturbetingede og et resultat av tusenvis av år med beite. Hva skjer i et økosystem når beitedyrene forsvinner og åtseletere får servert tonnevis med mat? Ligger det en faglig kunnskap til grunn for dette? Hva skjer med de 20.000 artene som ingen vet noe om når ressursene i hovedsak kanaliseres til fire store rovdyr? Det er også andre tankekors rundt rovdyrinteressen. En rekke dyrearter er fredløse, f.eks villsvinet som beviselig har eksistert her til lands i tidligere tider. Ulven derimot er hjerteligst velkommen – sammen med nye fugler som gjør landet visitt. I den grad de eksisterer, er det vanskelig å følge de faglige resonnementene i sorteringsarbeidet.
 

Artene
Vår beliggenhet i verden gjør at antallet arter er omtrent like saftig som en rosin på en fransk vinåker. Til tross for det begrensede artsutvalget er allikevel bare noe over 40.000 arter kartlagt av et antatt antall på rundt 60.000. I global målestokk øker antallet arter voldsomt ned mot ekvator og toppes av regnskogen med sine mange titalls millioner arter. I de mest artsrike områdene av verden har lokalsamfunnene noe større utfordringer enn «handlingsregelen» å håndtere. Derfor er det ingen overraskelse at Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) for noen måneder siden kunne fortelle at det med dagens tempo ville ta 1000 år før verdens arter var kartlagt. Dette er altså det faglige fundamentet for påstanden om at artsmangfoldet reduseres med et tempo som gjør det miljøriktig å la skogen stå i Norge. Dette er ikke er forsøk på å snakke ned betydningen av å ta vare på artene. Det legger vi oppriktig mye innsats i å gjøre. Det er derimot en oppfordring om en viss ydmykhet i forhold til påstander som forutsetter en kunnskap man ikke har. Det har nemlig miljøkonsekvenser også å forlede beslutningstakere til en virkelighet som ikke stemmer med kartet.

 

Etterrettelighet
Ta for eksempel fjorårets statsbudsjett. Da la eksempelvis Miljøverndepartementet ved et eget dokument til sitt budsjettforslag. Navnet var «Norske Miljømål 2020» og var en sjarmerende tynn blekke i flommen av dokumenter som følger i den tradisjonsrike prosessen. Her kunne vi lese at miljømålet for skog mot 2020 var å få et bærekraftig skogbruk i Norge og at virksomheten ikke lenger skulle utrydde arter (!). Det er kraftige beskyldninger bak disse målene. Spesielt i et land der selv Stortinget er bekymret for den lave avvirkningen og hvor heller ikke de 30% av landets hittil ukjente arter så langt har kommet i inngrep med miljøforvaltningen.
Klima 1
Klimaarbeidet er et felt som lider under en slik strategisk fordreid kommunikasjon. Diskusjonene rundt skogens funksjon i klimaarbeidet er for så vidt verdt en egen Årring, men for å ta kortversjonen så avfødte frontkollisjonen mellom klimasaken og de like overforenklede som klassiske naturverntankene en debatt der kunnskapen var erstattet med kunstnerisk fritenkning. Kort tid i forkant av fremleggelsen av meldingen var den gjengse oppfatning i de ytre etater av miljøforvaltningen sterkt preget av nettopp det siste og omvendt proporsjonalt med faglig substans. Stikk i strid med «bærekraftbegrepet» fremsto agitasjonen fra sentrale meningsbærere som løsrevet fra både fagkunnskap og verdensopinion. Det ble hvisket i krokene at Senterpartiet hadde lagt seg tungt på denne saken siden meldingen erklærte skogbruk som en klimaløsning, men det er neppe alene tilfellet. Det var kunnskap ispedd frykt for tidenes politiske mageplask som utgjorde vekten på skåla og som kanskje utløste avgangen til den daværende politiske ledelsen.
Klima 2
Men forvirringen rundt klima og naturmangfold fortsetter stadig videre. Sosialistisk Ventreparti (SV), med miljøvernminister Bård Vegard Solhjell i spissen høster nå kritikk for naturkonsekvensene ved bygging av vei og jernbane. I rollen som offentlig byggherre og politiske ambisjoner om utbygging av miljøvennlig kollektivnett, stilles SV overfor den samme argumentasjonen som mange andre som har «bærekraft» som ledestjerne. Dette paradokset velger Solhjell å fronte ved å hevde at klimaarbeid og naturmangfold kan være motsetninger. Ja vel Herr Statsråd – men er ikke dette en økologisk kortslutning? Vi har hatt en periode med 3 grader Celsius høyere middeltemparatur i vekstperioden her til lands for et par tusen år siden. Edelløvskogen som da fantes over hele Østlandet og furuskogen på Hardangervidda rommet neppe dagens nasjonale artsutvalg. En veterinær og forsker som holdt foredrag under fremleggelsen av landbrukets klimamelding hevdet at selv en økning på 2 grader Celsius i vekstperioden ville medføre en endring av artssammensetningen på flere titalls prosent. Det er nok en viss sammenheng mellom klima og artsmangfold også for miljøvernministere fra SV.

 

Fakta kan ødelegge gode resonnementer…
Det er samtidig interessant at dette samme partiet, som står fremst på barrikadene og peker på miljøkonsekvensene av selv marginale naturinngrep, ikke ønsker en utredning av konsekvensene av oljeboring i Lofoten. Det samme partiet som vektla den «kunnskapsbaserte miljøforvaltning» i Naturmangfoldloven stiller seg altså negative til nettopp å få kunnskap og fakta. Dette er trekk vi kjenner fra historien like fra skapelsen og til i dag – for å ha makt må man forvalte folkets oppfatning. Kunnskap og fakta kan skape komplikasjoner for effektiv agitasjon. Dette er mekanismer vi daglig ser anvendt i mange land, og som i disse tilfellene er selve armeringen i maktstrukturen. Før brente man bøker, nå stenger man av internettet og pågriper akademikere. Kunnskap svekker makten men fremmer miljøet!