Med overraskende støtte fra Høyre, Frp og Venstre er grunneiers eiendomsrett nå i ferd med å uthules.
Kronikk skrevet av Kristine Jacobsen, jurist og næringspolitisk rådgiver i NORSKOG. Kronikken ble først publisert i Nationen 14. juni.
Det er lett å misforstå hva konflikten i den nye mineralloven egentlig handler om. Det handler verken om å gi grunneiere «makt» eller om å stanse utvikling. Det handler om noe langt mer grunnleggende: grunneiers rett til å si ja eller nei til inngrep på egen eiendom, og hva som faktisk danner grunnlag for en effektiv og bærekraftig mineralforvaltning.
Med overraskende støtte fra Høyre, Frp og Venstre er grunneiers eiendomsrett nå i ferd med å uthules. Vi ser et Arbeiderparti villig til å kaste eiendomsretten over bord i et misforstått forsøk på å ivareta interessen vi alle har i bærekraftig og effektiv mineralutvikling. Samtidig har de fått grepet om tradisjonelt grunneiervennlige parti som Høyre og Fremskrittspartiet. Resultatet er et minimalt bedre forslag enn departementets forslag, men likevel med et svekket grunneiervern sammenliknet med dagens rettstilstand. Resultatet kan fort bli alt annet enn rask mineralutvinning.
Et flertall på Stortinget har nemlig samlet seg om et kompromiss som de tror ivaretar grunneierens rettigheter. Det gjør det ikke. Tvert imot svekker det eiendomsretten sammenliknet med dagens rettstilstand, på to fundamentale måter.
For det første åpner kompromisset for at staten, via Direktoratet for mineralforvaltning (Dirmin), kan tildele undersøkelsestillatelse til både statens mineraler, industrimineraler og lette metaller (de to siste – grunneiers mineraler) uten at grunneieren på forhånd har vært involvert. Det eneste kravet er at grunneier skal samtykke til fysiske inngrep i overflaten av eiendommen før slike tiltak iverksettes, men først etter at undersøkelsestillatelsen er gitt.
I det øyeblikk undersøkelsestillatelsen er gitt, har staten allerede valgt hvilken aktør grunneieren må forholde seg til. Undersøkelsestillatelsen er eksklusiv, og aktøren får fortrinnsrett i videre søknader om utvinningsrett. Grunneiers forhandlingsposisjon blir dermed pulverisert.
For det andre innebærer dette som nevnt et radikalt brudd med dagens rettstilstand. Etter gjeldende minerallov kreves det avtale med grunneier for å undersøke etter grunneiers mineraler. Punktum. Grunneieren har eiendomsretten – og dermed også retten til å si ja eller nei.
I norsk mineralutvinning har ikke dette blitt ansett som et problem. Av alle mineralutvinningsprosjekter er bare to på statens mineral. Resterende er på grunneiers mineral – som til tross for avtalekrav med grunneier, ser ut til å fungere utmerket.
Likevel har man i diskusjonene om ny minerallov malt opp eiendomsretten som det store stengselet. I det nye kompromisset fra stortingets flertall fjernes dette. Så lenge tiltakshaver ikke foretar fysiske inngrep på eiendommen, kan det nå foretas undersøkelser etter grunneiers mineraler – uten noen form for krav om avtale med grunneier. Dette rokker ved selve kjernen i eiendomsretten. At staten eier de dypere, strategiske mineralene er én ting. Men når staten også tillater undersøkelse etter mineraler som tilhører grunneier, uten avtale og involvering med grunneieren selv, er eiendomsretten bare en blek skygge av seg selv.
Det er verdt å minne om at flertallet i NOU 2022:8 forsto dette. De ønsket samordning – altså én felles tillatelsesordning for statens mineraler og grunneiers mineraler – men samtidig med en klar forutsetning: Grunneier skulle involveres med krav om avtale med grunneier før undersøkelsestillatelsen ble gitt. På denne måten ville samordningen være effektiv, men ikke eiendomsfiendtlig.
Så kom departementets forslag i Prop. 71 L, hvor man som NOU’ens flertall forsto at regelsettene måtte være like for at samordning skulle ha verdi, men hvor man tenkte det letteste var å sette grunneier helt på sidelinjen, selv ved undersøkelse av grunneiers egne mineral.
På den måten degraderte man grunneieren til en passiv part i en prosess som berører både eiendomsrett og fremtidig næringsgrunnlag. Et åpenbart brudd med norsk rettstradisjon på feltet. Det vakte ikke uventet sterke reaksjoner. I første omgang gikk flertallet i næringskomiteen – inkludert Høyre, Frp og V – inn for å gjenreise grunneiers posisjon og reetablere en reell medvirkning ved å gå for det opprinnelige flertallsforslaget i NOU’en.
Statsråden og de statlige mineralaktørene svarte med en klassisk svartmalingskampanje: Hvis ikke loven vedtas slik regjeringen foreslår, vil det aldri bli utviklet et eneste nytt mineralprosjekt. Næringslivet dør, verdikjedene kollapser, og grønne batterier blir bare en drøm. Retorikken satt løst, og frykten for å bli stemplet som næringsfiendtlig fikk Høyre og Frp til å rygge tilbake.
Resultatet ble et kompromiss mellom Frp, H, V, Ap, Mdg og Sv, som på overflaten ser balansert ut, men som i realiteten viderefører de samme svakhetene som departementets forslag: Grunneier har ingen innflytelse på hvem som får rett til å undersøke eiendommen deres, og taper den reelle forhandlingsposisjonen i en tidlig fase. Grunneiers rettigheter er med dette markant svekket i forhold til dagens lov, noe som neppe kan ha vært hensikten.
Det eneste partiet som konsekvent har stått fast på eiendomsrettens grunnprinsipp i denne saken, er Senterpartiet. De har gjennom hele prosessen holdt fast ved sitt syn om at grunneier på laget er en styrke, ikke en byrde. Og all historikk tilsier jo nettopp det. Senterpartiet har stått støtt i ikke å svekke og uthule en allerede presset eiendomsrett. Det skal de ha honnør for – uansett hvilket parti man ellers sympatiserer med.
Særlig alvorlig er det at Høyre, partiet som nylig på sitt landsmøte programfestet styrket råderett for grunneiere over egen eiendom, har gått god for denne svekkelsen. Men når det virkelig gjelder, står partiet igjen som pådriver for et kompromiss som bryter med nettopp dette.
Man kan ikke si én ting i valgkamp og gjøre det motsatte i Stortinget. Eiendomsrett er ikke kakepynt, og det bør det ikke være for Høyre heller.