Staten anker lagmannsrettens dom om felling av Letjennaflokken. NORSKOG erklærer partshjelp for staten.

NORSKOG erklærer partshjelp for staten, sammen med Norges Bondelag, Skogeierforbundet og Utmarkskommunenes sammenslutning.

 

Bakgrunnen for saken er lagmannsrettens dom av 06. juli i den såkalte «Letjenna-saken.» Her kom lagmannsretten til at vedtaket om felling av Letjenna-flokken var ugyldig, og gav NOAH medhold.

 

Fellingen ble gjort «for å ivareta (…) andre offentlige interesser av vesentlig betydning» i Naturmangfoldlovens § 18, første ledd, bokstav c).

 

Høyesterett har i sak om felling av ulv utenfor sonen klargjort at det skal til en konkret og bred vurdering av hva offentlige interesser av vesentlig betydning er, og at distriktspolitiske hensyn kan vektlegges vesentlig.

 

Vilkårene er videre at uttaket ikke må true bestandens overlevelse, noe som her er klart at uttaket ikke gjør. Til sist må det være slik at formålet om uttaket av ulv ikke kan nås på andre måter.

 

Lagmannsretten uttalte at «Vernenivået må settes så høyt at målsetningen om levedyktig norsk delbestand må kunne oppfylles innenfor sonen.» og videre at «Andre offentlige interesser til en viss grad må vike i ulvesonen.» Dette må forstås som at beitenæring og jaktinteresser til dels vil være nedprioritert i sonen, og må tilpasse seg ulven.

 

Dette står i sterk kontrast til Stortingets mål om at det skal være mulig å drive lokal næringsutvikling i sonen og at sonen ikke skal være et reservat. I tillegg er momentene om psykososiale forhold som normal livførsel knyttet til skoleveg, natur- og friluftsutøvelse sterkt undergravd.

 

Dette står i sterk kontrast til Stortingets mål om at det skal være mulig å drive lokal næringsutvikling i sonen og at sonen ikke skal være et reservat.

 

Lagmannsretten finner videre at denne typen belastninger som sonen i seg selv medfører, i en viss utstrekning må aksepteres. Her er jo også noe av stridens kjerne. Hva som ligger i «en viss utstrekning» er uklart og partene vil nødvendigvis ville måtte mene ulikt her.

 

Lagmannsretten legger også stor vekt på at det er kravene til merbelastning ved denne flokken som må konkretiseres. Dette synes NORSKOG er en merkelig slutning all den tid det kan være den enkelte flokk som gir merbelastning, men at man ikke kommer unna at den kumulerte mengden ulv i sonen gir klare merbelastninger. Selv om man da ikke kan konkretisere ulempene til en ulveflokk isolert, vil et uttak av en ulveflokk likevel føre til mindre merbelastning totalt i sonen.

 

NORSKOG legger også merke til at lagmannsretten sier de tiltrer å være «noe tilbakeholdne med å fravike det faglige skjønn som ligger til grunn for forvaltningens subsumpsjon», samtidig som de går rett i strupen på forvaltningen og påpeker det de mener er feil rettsanvendelse. Selv om retten kan overprøve subsumsjonen angriper de også det faglige skjønnet som ligger til grunn for forvaltningens anvendelse av rettsreglene når de påpeker det de mener er uriktig rettsanvendelse for denne saken. Dette fremstår selvmotsigende.

 

Lagmannsretten uttaler også konkret i dommen at «Det må særlig være tilfellet når bestandsmålet er satt så lavt som det er satt.» Etter NORSKOG sin vurdering går retten her inn og utøver politikk, noe som ikke er deres ansvarsområde.

 

NORSKOG finner det urovekkende at de som skal vurdere rettsreglene her går inn og mener noe om bestandsmålets størrelse. Det er under enhver kritikk.

 

Avslutningsvis kommer lagmannsretten inn på et av de betente spørsmålene rundt bestandsmålet. Her uttaler de at «Dersom bestandsmålet alene skulle være avgjørende for spørsmål om fellingsadgang, ville de andre betingelsene for unntak fra fredning etter lovens § 18 miste enhver praktisk betydning.»

 

Her kan man like gjerne snu på flisa og spørre seg om hva man da skal med bestandsmål? De ville jo i så fall kun inngått som et mindre moment i en større vurdering og med det mistet enhver slagkraft og praktisk betydning.

 

NORSKOG mener at dersom lagmannsrettens dom blir stående har man i realiteten omgjort sonen til et ulvereservat. NORSKOG er derfor glad for at staten også ser ut til å se at en anke her er helt nødvendig.

 

Viktigheten av statens anke underbygges av uttalelse fra klima- og miljøminister Espen Barth Eide som uttaler «Eg er ikkje samd i konklusjonen i lagmannsretten om at vedtaket er ugyldig. Saka reiser i tillegg prinsipielle og viktige spørsmål om forvaltning av ulv som det er viktig at får ei endeleg avklaring på. Eg meiner derfor at denne saka bør bli vurdert av den høgaste rettsinstansen vår.»

 

NORSKOG stiller seg bak statens vurdering av tema og konklusjon. Derfor har styret i NORSKOG besluttet at NORSKOG skal stille som partshjelp til inntekt for staten. NORSKOG forventer at en sak som reiser så prinsipielt viktige spørsmål gjør at Høyesterett sitt ankeutvalg velger å slippe saken inn til behandling i Høyesterett.