Tilsvar til WWF: Arealforvaltning på samfunnets premisser

En arealforvaltning «på naturens premisser» høres bra ut, men hva innebærer det? Norskog og WWF har nok forskjellige meninger om skogvern og skogforvaltning, men vi må begge forholde oss til faktisk utvikling i skogøkosystemet.

 

Dette innlegget er et tilsvar til kommentar fra WWF i Nationen 02.07. Tilsvaret er skrevet av Even Bergseng, skogsjef og Kristine Jacobsen, jurist og næringspolitisk rådgiver, Norskog. Innlegget kan leses på Nationens nettsider her. 

 

Når den økologiske tilstanden i skogen i Norge bedømmes som dårlig, er det basert på en sammenligning av dagens tilstand mot en tenkt, naturlig tilstand uten inngrep fra mennesker. Det kan være en relevant sammenligning i noen tilfeller, men er ikke særlig fruktbart i en diskusjon om norsk skogforvaltning (med mindre vi skal slutte med dopapir og trehus).

 

Fordi skogøkosystemet endrer seg sakte, ligger årsaken til skogens økologiske tilstand langt tilbake i tid. Hard utnytting av skogen i begynnelsen av forrige århundre førte til at det meste av skogarealet ble utnyttet og dermed en skog med blant annet lite død ved.

 

Myndighetene og skogbruket forsto mot slutten av forrige århundre at det var nødvendig å endre praksis. Endringer i skoglovgivingen og innføring av miljøsertifisering var en viktig del av dette. Skogforvaltningen i dag er langt bedre for det biologiske mangfoldet enn tidligere skogforvaltning.

 

En kombinasjon av generelle hensyn (kantsoner, livsløpstrær, sparing av spesielle lauvtrær og død ved), nøkkelbiotoper (nettverk av små, biologisk viktige arealer som står urørt) og arealvern (hovedsakelig gjennom frivillig vern-ordningen) gjør at det er et økende skogareal der sopp og insekter får leve i fred.

 

Og rapporten fra NINA viser nettopp det: Den økologiske tilstanden er i positiv utvikling! Det går kanskje saktere enn Trude Myhre ønsker, men endringene i skogforvaltningen virker. Ting bare tar litt tid.

 

Det er også uriktig gjengitt når Trude Myhre viser til at lagmannsretten sier landbruksveier ikke er unntatt fra plikten om reguleringsplan. Faktisk sier lagmannsretten nærmest det motsatte. «Flertallet, (…), finner ikke grunn til å ta stilling til om kommunen pliktet å utarbeide reguleringsplan etter plan- og bygningsloven § 12–1 tredje ledd, da det uansett bare er for tiltak som er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven kapittel 20 en slik plan er en forutsetning for at tillatelser kan gis.»

 

Det er altså ikke behov for å diskutere reguleringsplanplikt på landbruksvei, fordi fravær av plan ikke gir rettsvirkning. Når retten i tillegg påpeker at landbruksveiforskriften gir god saksbehandling hvor “grundige og demokratiske beslutningsprosesser er ivaretatt”, er det kun av akademisk interesse å diskutere reguleringsplanplikt på landbruksvei. Det løser ikke problemene WWF påstår finnes.

 

Det finnes neppe «mange» eksempler på at skogsveier bygges inn i «sårbar og truet natur». Det sørger saksbehandlingen for. Det er større grunn til å tro at eventuelle feilaktige godkjenninger skjer på grunn av menneskelig svikt, ikke fordi lovverket er for dårlig.

 

Vi må fortsette det arbeidet vi vet gir positive resultater og som gjør at vi kan fortsette med skogbruk. Forskningen må fortelle oss hva som er effektive grep for å ta vare på det biologiske mangfoldet samtidig som vi produserer trevarer vi trenger. Myndighetene må følge opp den gode innsatsen fra skogeierne og finansiere frivillig skogvern.

 

Løsningen på natur- og klimakrisen er ikke å gjøre alt skogbruk vanskeligere, men å løse de konkrete utfordringene vi har gjennom samarbeid om både private og offentlige ordninger.