Miljøhensyn og sertifisering

Skognæringen tar et betydelig ansvar for å sikre biologisk mangfold og andre verdier knyttet til skogarealene.

Miljøhensyn og sertifisering

Sertifiseringsordningene for skogbruket og ordningen med frivillig vern skal være bærebjelkene i skogbrukets miljøarbeid.

NORSKOG mener:

  • Dagens sertifiseringsordninger må utvikles og videreføres.
  • Dagens offentlige regelverk for skogbruket bygger på et prinsipp om frihet under ansvar som bør videreføres.
  • Sertifiseringsordningene gjør at det ikke er ikke behov for verken meldeplikt eller søknadsplikt for hogst i Norge.
  • Det er et offentlig ansvar å sørge for at det finnes en database med lett tilgjengelige og kvalitetssikrede data som viser miljøverdier og kulturminner som skal hensyntas.

Les mer om:

Spørsmål?

Om du lurer på noe om NORSKOGs syn på miljøhensyn i skognæringen kan du kontakte vår næringspolitiske avdeling.

Skognæringen tar allerede et betydelig ansvar for å sikre biologisk mangfold, friluftslivverdier, kulturminneverdier og andre verdier knyttet til skogarealene.  

Dette gjør næringen gjennom de markedsbaserte sertifiseringsordningene, som er utviklet i samråd med miljøorganisasjonene gjennom mer enn 20 år. Ordningene har gitt betydelige og konkrete resultater, blant annet form av nøkkelbiotoper i skog der det ikke drives hogst, avsatte kantsoner mot myr og vassdrag, krav om miljøregistreringer før hogst, krav om landskapsplaner, hensyn til tiurleiker, rovfuglreir og kulturminner, rydding av stier, oppretting av kjøreskader og mye mer. Les mer om sertifiseringsordningene her  

Videre tar næringen ansvar gjennom frivillig vern- ordningen, der skogeiere tilbyr skogarealer med høye miljøverdier for vern. Miljømyndighetene foretar en prioritering mellom de tilbudte arealene basert på faglige kriterier. 

Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har i fellesskap utredet den økologiske tilstanden i norsk skog. Rapporten viser en positiv utvikling for de fleste parameterne som brukes for å beskrive den økologiske tilstanden. Direktoratenes rapport kan de lese her.   Norskog mener at denne omforente beskrivelsen av tilstanden må legges til grunn for utforming av politikk og forvaltningstiltak i skogbruket. Den positive utviklingen tilsier at dagens virkemidler for miljøhensyn i skogbruket har god effekt, og at det ikke er behov for nye omfattende eller inngripende virkemidler. 

Naturindeksen og fagsystemet for økologisk tilstand i skog er alternative metoder for å angi økologisk tilstand i skog, der sammenligningsgrunnlaget er et helt upåvirket skogøkosystem. Disse metodene angir en indeksverdi mellom 0 og 1 etter hvor mye skogen ligner på en slik teoretisk tilstand. Metodene skaper et kunstig og misvisende bilde av miljøsituasjonen i norske skoger, og må ikke legges til grunn for forvaltningstiltak. Det er ikke et mål at skog som ikke er vernet skal ligne på et helt urørt skogøkosystem.

Sertifiseringsordningene gjør at det ikke er ikke behov for verken meldeplikt eller søknadsplikt for hogst i Norge. Gjennom sertifiseringsordningene sikres det at skogeier har tilstrekkelig kunnskap om de miljøverdiene som befinner seg på aktuelle hogstarealer før hogst.  

Meldeplikt for hogst må ikke forveksles med en søknadsplikt, og vil kun gi myndighetene forhåndsinformasjon om planlagt hogst. Den vil ikke gi myndighetene rett til å stille vilkår for, eller avslå hogst. Norskog mener at miljøgevinsten ved å innføre meldepilkt er liten, sammenlignet med det økte byråkratiet og merarbeidet det vil innebære for både skogeier og kommunen.   Det vil også innebære at ansvar flyttes fra sertifiseringssystemene og skogeier selv, til kommunene. Kommunene har i mange tilfeller verken kapasitet eller kompetanse til å håndheve en meldeplikt. 

En eventuell søknadsplikt, der kommunene gis rett til å avslå søknader om hogst vil være uforholdsmessig inngripende. Hogst kan ikke sidestilles med bygge- og anleggstiltak som er permanente, og som regel irreversible inngrep.  Eventuelle avslag på hogstsøknad ved en søknadsplikt ville måtte sidestilles med vern og utløse full rett til erstatning. En hjemmel til å nekte hogst vil i praksis innebære et kommunalt skogvern som ikke er frivillig, og vil undergrave dagens ordning med frivillig vern. 

Det er et offentlig ansvar å sørge for at det finnes en database med lett tilgjengelige og kvalitetssikrede data som viser miljøverdier og kulturminner som skal hensyntas. Gjennom sertifiseringssystemene og forskrift om bærekraftig skogbruk er skogeier forpliktet til både å kjenne til og ta hensyn til slike miljøverdier ved hogst. De opplysningene som skal innhentes, finnes i all hovedsak i offentlige databaser. Kvaliteten på data, organiseringen av informasjonen, og operativ brukervennlighet har blitt bedre, men må fortsatt forbedres. Datakvaliteten må beskrives og hvilken kvalitetssikring som er gjort for de enkelte funn må dokumenteres i basene. 

All registrering av naturverdier i skog må være basert på etterprøvbare og vitenskapelig baserte metoder. Naturtypekartlegging i Norge skal skje gjennom det felles kartleggingssystemet Natur i Norge (NiN), slik at Stortingets intensjon om kartlegging etter en objektiv og verdinøytral metode etterleves. 

Offentlig kartlegging av «naturskog» skal brukes i arbeidet med frivillig vern, og ikke som grunnlag for andre begrensninger på skogbruksaktivitet. 

Naturtypekartlegging er gjennomført i mange kommuner for å være en hjelp for kommunene når de legger planer for arealbruk. Dette er registreringer som er gjennomført med svært variabel kvalitet. Naturtypene klassifiseres normalt i kategoriene nasjonalt viktig, regionalt viktig, eller lokalt viktig (A, B og C). 

Det skaper forvirring når dette kommer i tillegg til miljøregisteringer i skog (MiS), og ofte er utført mindre systematisk og heldekkende enn MiS. Det bør i utgangspunktet være unødvendig at ulike etater i samfunnet etablerer hver sin ordning for å registrere omtrent de samme verdier. Det skaper merarbeid og uklarhet for skogeiere å forholde seg til forskjellige systemer.