Det er noe underlig ved vår tids naturdebatt. Jo mer kompleks virkeligheten er, desto enklere blir forslagene. I møte med dagsaktuelle problemstillinger presenteres stadig oftere politikk som om verden kan reguleres til påstått balanse med et forbud, en strek på kartet eller et nytt byråkratisk kontrollregime.
Kronikk av Even Bergseng, skogsjef i NORSKOG og Kristine Jacobsen, jurist og næringspolitisk rådgiver i NORSKOG.
Det siste eksempelet er MDGs representantforslag om «midlertidig forbud mot flatehogst i naturskog». Forslaget ledsages av et retorisk bakteppe der norsk skogbruk fremstilles som en hovedtrussel mot naturmangfoldet, og hvor løsningen er å sette store deler av skogforvaltningen på vent inntil staten har bestemt hva som skal vernes permanent og hvordan vi skal drive minst mulig med skogbruk.
MDG-forslaget gir inntrykk av at norsk skog står ubeskyttet og overlatt til rovdrift, men blant annet skogbruksloven, naturmangfoldloven, miljøregistreringer, nøkkelbiotoper, frivillig vern og PEFC-standarden gjør norsk skogbruk regulert og sertifisert. Ordningen med frivillig vern sikrer vern av norsk skog og har bred legitimitet nettopp fordi den kombinerer naturvern med respekt for eiendomsretten, og eiendomsrettens kanskje viktigste innhold – samtykkekompetansen.
Derfor er det bemerkelsesverdig at MDG, som kjempet for mer penger til frivillig vern, i praksis vil ha et regimeskifte fra «frihet under ansvar» til mistillit og generelle forbud. Uten at de dokumenterer at dagens system har brutt sammen.
Tvert imot: Stortinget har nylig behandlet og avvist flere tilsvarende forslag (fra blant annet MDG). Da var konklusjonen at norsk skogbruk har et faglig forankret forvaltningssystem og Stortinget ikke så behov for endringer.
Men MDG rykker oss tilbake til start. Som om politisk avvisning bare er et irritasjonsmoment på veien mot ønsket konklusjon.
Naturskog – et begrep med politisk elastikk
Kjernen i forslaget er et forbud mot flatehogst i «naturskog». Men hva er egentlig naturskog?
Det tekniske begrepet som brukes for å lage kartet over naturskog er «skog etablert før 1940 og som ikke er flatehogd». Denne definisjonen gjør at mer enn en tredjedel av norsk skog er «naturskog», men definisjonen gir ingen verdi når man skal vurdere miljøverdiene, og kartgrunnlagene som brukes er beheftet med betydelig usikkerhet.
Det betyr at man ønsker å innføre et potensielt landsdekkende inngrep i privat eiendomsrett basert på et begrep som er lite hensiktsmessig eller dårlig kartlagt.
Det er dårlig juss. Men det er også dårlig naturpolitikk.
At skogen er «naturskog» etter en slik definisjon betyr (absolutt) ikke at den har miljøverdier. Den kan ha miljøverdier, men store deler av skog etter denne definisjonen er helt vanlig (og burde vært hogd for å øke karbonbindingen og produksjonen av trevirke i framtida).
Naturforvaltning fungerer best når tiltak er treffsikre. Når ressursene rettes mot områder med dokumentert høye miljøverdier hvor kunnskap brukes til prioritering.
Et generelt hogstforbud i naturskogen risikerer det motsatte. Administrative kostnader, langvarig (gratis) båndlegging av arealer, redusert produksjon og ødelagte verneordninger, uten garanti for bedre miljøresultater.
Frivillig vern kan ikke begynne med tvang
Forslaget stopper heller ikke ved hogstforbud, men åpner for landsdekkende melde- og søknadsplikt, forbud mot hogst i hekketid, forskriftsfesting av sertifiseringsstandarder og ulike forslag som skal gi plan- og bygningsloven større rom for vern og andre restriksjoner med samme formål: Stoppe eller begrense hogst.
Hvor mange ganger må man si nei til en hogst før virkningen er den samme som et permanent vern?
Dagens system bygger på at ordinært skogbruk er lovlig igangværende bruk. Nettopp derfor utløser vern av skog rett til erstatning.
Dersom staten derimot etablerer et system hvor hogst i utgangspunktet blir søknadspliktig og myndighetene kan avslå, utsette eller begrense hogst gjennom forvaltningsvedtak, og uten erstatning, endres også det juridiske utgangspunktet.
Det mest grunnleggende problemet i hele forslaget er derfor den enorme selvmotsigelsen.
De samme politiske miljøene som nå foreslår hogstforbud, midlertidige klausuleringer, nye restriksjoner og ulike former for tvangsmessig båndlegging av skog, er samtidig de sterkeste forsvarerne av økte bevilgninger til frivillig vern.
Men frivillighet og tvang er ikke to parallelle spor som kan kombineres etter behov. De er motstridende prinsipper. Hvor frivillig er frivillig, dersom alternativet er å få eiendommen gratisklausulert utenfor ordningen?
Frivillig vern har fungert nettopp fordi ordningen har skapt tillit. Skogeiere har meldt inn arealer fordi de har visst at staten respekterer eiendomsretten, gir full erstatning og ikke bruker skjulte omveier for å oppnå det samme resultatet gratis.
Paradokset er derfor slående: I forsøket på å styrke naturvernet risikerer man å undergrave den mest vellykkede naturvernordningen Norge faktisk har, og som et helt Storting har stilt seg bak.
Naturpolitikk trenger presisjon, ikke kontraintuitive panikkforslag
Det betyr ikke at alt i norsk skogbruk er perfekt eller at vi er enige om hvor mye skog som skal vernes, men politikk må bygge på proporsjonalitet, kunnskap og rettsstatlige prinsipper.
Det er forskjell på å forbedre et system og å demontere det. Dramatikk er ingen garanti for kvalitet, tvert imot er det ofte i møte med komplekse spørsmål at politikken trenger mest nøkternhet og mest presisjon. Man trenger en grunnleggende forståelse for at flere hensyn må balanseres samtidig.
Skogen er både arbeidsplasser, klimaverktøy, industriell råvare, beredskap, lokal verdiskaping, friluftsliv, naturmangfold og privat eiendom. Skogen er primærleddet som bygger lange verdikjeder. Skog har mange ulike roller, og de ulike rollene må variere fra sted til sted.
Dårlig politikk løser problemer ved å forby en og en ting man ikke liker. God politikk ser helhet og perspektiv, og tenker langsiktig. Vi er trygge på at Stortinget ser verdien av skogbruk og miljø når de skal diskutere MDGs forslag 4.juni.