Sivilombudet uttalte i mars 2026 at Statsforvalteren ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på hensynet til kommunalt selvstyre da Lørenskog kommunes avslag på søknad om landbruksvei i Østmarka ble realitetsbehandlet og omgjort etter klage fra Losby bruk AS. Enkelte interesseorganisasjoner har utlagt Sivilombudets uttalelse som en fullstendig seier i det offentlige rom. Etter NORSKOGs syn, er det behov for å nyansere det bildet som er tegnet i offentligheten.
Kommentar av Kristine Jacobsen, jurist og næringspolitisk rådgiver, NORSKOG.
En ny og rettskraftig dom fra Agder lagmannsrett viser hvorfor Sivilombudets uttalelse må leses med betydelig varsomhet sammenliknet med hvordan flere organisasjoner og jurister har lest den.
Dommen gjelder spørsmål om konsesjon, men behandler samme grunnleggende forvaltningsrettslige spørsmål som står sentralt i Losby-saken, nemlig hvor langt hensynet til kommunalt selvstyre rekker når det kommunale vedtaket bygger på feil faktum, feil rettsanvendelse eller uforsvarlig skjønnsutøvelse.
Lagmannsrettens svar er like klokkeklart som det er logisk – kommunalt selvstyre kan ikke brukes til å redde et ugyldig kommunalt vedtak.
Sivilombudet vurderte ikke kommunens vedtak
Sivilombudets uttalelse gjaldt Statsforvalterens kompetanse etter forvaltningsloven § 34. Ombudet la til grunn at vektingen av hensynene etter landbruksveiforskriften § 3-2 ligger innenfor kommunens frie skjønn, og at Statsforvalteren derfor skulle ha lagt større vekt på hensynet til kommunalt selvstyre. Det avgjørende er imidlertid hva ombudet ikke vurderte.
Sivilombudet tok ikke stilling til om Lørenskog kommunes vedtak faktisk var gyldig. Uttalelsen bygger derfor på en forutsetning om at det forelå et kommunalt vedtak som Statsforvalteren skulle vise tilbakeholdenhet overfor. Ombudet vurderte ikke om dette vedtaket var truffet på et forsvarlig faktisk og rettslig grunnlag. Det gjør uttalelsen lite robust og meningsfylt når det ligger et vedtak til grunn som ikke har holdt seg innenfor den rettsanvendelsen som loven krever. Det er logisk, og det er nettopp her lagmannsrettens dom klargjør nettopp dette.
Kommunalt selvstyre forutsetter et lovlig vedtak
I dommen fra 22. mai 2026 understreker Agder lagmannsrett at klageinstansen kan prøve alle sider av saken etter forvaltningsloven § 34, men samtidig skal legge stor vekt på kommunalt selvstyre ved prøving av det frie skjønnet.
Retten presiserer imidlertid at dette ikke uten videre gjelder dersom det kommunale vedtaket er beheftet med vesentlige feil:
«Det kan imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning være problematisk å legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre dersom kommunens saksbehandling og det påklagede vedtaket er beheftet med vesentlige feil. I så fall bør klageinstansen vurdere å oppheve vedtaket og sende det tilbake til kommunen i henhold til § 34 fjerde ledd, i stedet for selv å treffe en realitetsavgjørelse der kommunens syn er tillagt stor vekt. Hvis ikke risikerer man at feil som medfører at kommunens vedtak var ugyldig, vil smitte over på vedtaket i klagesaken.» (vår understreking)
Dette er en viktig og logisk presisering av forvaltningsloven § 34. Hensynet til kommunalt selvstyre gjelder kommunens valg mellom lovlige alternativer. Det gir ikke vern for vedtak som bygger på uriktige faktiske eller rettslige forutsetninger. Det bemerkes også at selv om lagmannsretten i denne saken mente klageinstansen burde opphevet vedtaket og sendt det tilbake til kommunen for ny behandling, betyr ikke det at klageinstansen ikke kan realitetsbehandle saken selv. Lagmannsretten skriver dette for å understreke at klageinstansen må være bevisst på følgefeil dersom de behandler et kommunalt vedtak som er beheftet med vesentlige feil.
Det prinsipielle poenget er like enkelt som det er selvsagt, det kommunale selvstyre beskytter kommunens skjønn, men ikke rettsanvendelsesfeil og ugyldige og vilkårlige vedtak.
Betydningen for Losby-saken
Det samme utgangspunktet gjelder etter vårt syn også i Losby-saken.
Landbruksveiforskriften § 3-2 gir kommunen et skjønnsrom. Statsforvalteren skal derfor legge stor vekt på kommunalt selvstyre ved prøving av det frie skjønnet. Men det følger åpenbart ikke av dette at Statsforvalteren skal legge stor vekt på feil.
Statsforvalteren har opprettholdt den delen av sitt vedtak som opphever kommunens avslag, nettopp fordi det kommunale vedtaket etter Statsforvalterens vurdering lider av alvorlige mangler. Dermed kan saken ikke reduseres til et spørsmål om hvor stor vekt Statsforvalteren skulle tillagt kommunens skjønn. Før man kommer dit, må man ta stilling til om kommunen faktisk har utøvd myndigheten på et forsvarlig faktisk og rettslig grunnlag, og det er denne forutsetningen Sivilombudet beleilig nok aldri vurderte.
Østmarkas Venners svake punkt
Østmarkas Venner har i den offentlige debatten forsøkt å fremstille Sivilombudets uttalelse som en endelig seier i Losby-saken. Det er det ikke dekning for.
I tiden etter Sivilombudets uttalelse i Losby-saken har Østmarkas Venner opptrådt som om saken i realiteten var avgjort. «Seiers»-artiklene satt løst. Statsforvalteren hadde «overkjørt» kommunen, lokaldemokratiet var krenket, Statsforvalteren var illojal, kjørte omkamper og Sivilombudet hadde sagt sitt.
Problemet er bare at dette bygger på en selektiv lesning av hva Sivilombudet faktisk uttalte, samtidig som man ikke tar innover seg hva Sivilombudet ikke tok stilling til. For ombudet vurderte aldri det helt sentrale spørsmålet i saken, nemlig om kommunens vedtak var gyldig. Sivilpombudets uttalelse har derfor blitt brukt som et slags juridisk røykteppe i offentligheten, hvor det underliggende spørsmålet — om kommunen faktisk holdt seg innenfor lovens rammer — ikke nevnes.
Uttalelsen har blitt behandlet som om den avgjorde gyldigheten av kommunens vedtak, hvilket den uttrykkelig ikke gjorde. Snarere tvert imot har Sivilombudet flere ganger presisert at de ikke har tatt stilling til det underliggende kommunale vedtaket og gyldigheten av dette. Det er en klar begrensning, og gjør at Sivilombudets uttalelse bare kan vektlegges der du har et gyldig kommunalt vedtak, hvilket ikke er tilfelle i saken på Losby. Etter vårt syn burde Sivilombudet ha vurdert kommunens vedtak, for å kunne gi en hensiktsmessig uttalelse i saken. Sivilombudet sa at Statsforvalteren måtte legge stor vekt på kommunalt selvstyre ved prøving av det frie skjønnet. Ombudet vurderte Statsforvalterens begrunnelse for å overprøve kommunens frie skjønn, men presiserte samtidig at de ikke tok stilling til om kommunens vedtak faktisk lå innenfor lovens rammer.
Derfor blir det bare en halvveis analyse av saken når Sivilombudets uttalelse utlegges som en seier. I jussen er halve analyser ofte farligere enn ingen analyse, fordi de kan gi et inntrykk av avklaring der det i realiteten fortsatt står igjen avgjørende spørsmål.
Det er derfor ikke treffende å si som Østmarkas venner sier, at Statsforvalteren overkjørte det kommunale selvstyret. En mer presis beskrivelse er at Statsforvalteren nektet å la et mangelfullt kommunalt vedtak være styrende for utfallet av saken.
Østmarkas venner har utlagt Sivilombudets uttalelse som en endelig seier, og basert dette på et sentralt premiss som Sivilombudet aldri tok stilling til. Etter NORSKOGs syn er det derfor ikke grunnlag for konklusjonene som Østmarkas venner har trukket i den offentlige debatten.
Ikke mangel på kunnskap – men et bevisst valg
Det er også verdt å merke seg at kommunen ikke traff vedtak bare én gang.
Etter Losby Bruks klage til kommunen, fastholdt kommunen avslaget. Saken var derfor ikke et tilfelle hvor kommunen manglet anledning til å korrigere sitt faktiske eller rettslige grunnlag. Kommunen fikk en ny mulighet, men valgte å stå ved avslaget.
Når et kommunalt organ etter klagebehandling opprettholder et vedtak som etter Statsforvalterens vurdering bygger på helt grunnleggende feil, blir det vanskeligere å forklare resultatet som et ordinært utslag av lokalt skjønn. Og det er nettopp dette lagmannsrettens dom belyser.
I konsesjonssaken for lagmannsretten kom retten til at kommunens avslag bygget på uriktige faktiske og rettslige forutsetninger, og at skjønnsutøvelsen ikke var forsvarlig. Statsforvalteren forsøkte likevel å opprettholde avslaget under henvisning til kommunalt selvstyre.
Lagmannsretten avviste dette i oppsiktsvekkende klare ord:
«Kommunens avslag på søknaden om konsesjon er basert på uriktige faktiske og rettslige forutsetninger og er ikke basert på et saklig og forsvarlig skjønn. Under henvisning til det kommunale selvstyre har statsforvalteren gjort et mislykket forsøk på å redde vedtaket. Lagmannsretten er kommet til at statsforvalterens vedtak må kjennes ugyldig på grunn av myndighetsmisbruk. Den mest treffende karakteristikken av beslutningsprosessen er at vedtaket er vilkårlig.» (vår understreking)
Det forvaltningsrettslige poenget er direkte overførbart til Losby-saken. Kommunalt selvstyre kan ikke brukes som redningsvest for vedtak som bygger på vesentlige feil.
Ikke et punktum, men et komma
Østmarkas Venner har forsøkt å bruke Sivilombudets uttalelse som et punktum i Losby-saken. Uttalelsen var imidlertid ikke et punktum, den var i beste fall et valgfritt komma.
Ombudet vurderte ikke gyldigheten av kommunens vedtak. Det tok ikke stilling til om kommunen hadde holdt seg innenfor landbruksveiforskriften § 3-2. Og det vurderte ikke om avslaget bygget på korrekt faktum, relevant rettsforståelse og forsvarlig skjønnsutøvelse.
Agder lagmannsretts dom illustrerer nettopp hvorfor disse spørsmålene må avklares før man kan avklare om klageinstansen har lagt tilstrekkelig vekt på det kommunale selvstyre.
Kommunalt selvstyre er et viktig hensyn. Men det er ikke et skjold mot kontroll av feil faktum, feil rettsanvendelse, mangelfull utredning eller uforsvarlig skjønnsutøvelse.
Før man kritiserer Statsforvalteren for å ha gått for langt, må man derfor stille det grunnleggende spørsmålet som Østmarkas Venner har unnlatt å stille:
Hva var det egentlig Statsforvalteren skulle vise tilbakeholdenhet overfor? Et gyldig kommunalt skjønn – eller et vedtak som allerede hadde havarert på rettslig grunn?