Store deler av den politiske venstresiden i Norge mener at vi nå står midt i en naturkrise. Men gjør vi det? Eller er det summen av alle inngrep fra stat og kommune som har ledet til en aggregert krise? Og er det noen forskjell på hytte- og vindturbinutbygging i naturen?
Dette notatet, skrevet av Lars Risen, publisert på Civita.no diskuterer hvordan vi kan fremme en mer konstruktiv naturpolitikk.
Bilde: Civita / ChatGPT
Tekst gjengitt med tillatelse fra Civita – les hele saken på Civita.no her.
Innledning
Store deler av den politiske venstresiden i Norge mener at vi nå står midt i en naturkrise. SV og MDG er begrepets mest fremtredende brukere, men også Jonas Gahr Støre har vist til en slik krise. I et globalt perspektiv blir begrepet «naturkrise» ofte knyttet til konsekvensene av et effektivt, industrialisert landbruk som med monokulturer produserer mat til 8 milliarder mennesker og enda flere husdyr. Men også for Norges del brukes begrepet. Store norske leksikon skriver om Norge: «Naturtapet er i dag så omfattende at situasjonen ofte beskrives som en naturkrise.»
Leksikonets viktigste kilde er Miljødirektoratets telling av det de kaller «villmarkspreget natur». Norge har ifølge denne tellingen bare 11,5 prosent villmark igjen, målt i areal av hele landet.
«Naturkrisen» er noe annet enn «klimakrisen». Klimakrisen kan ramme oss i fremtiden, for Norge i verste fall ved at golfstrømmen nesten stopper opp, slik at Norge blir mye, mye kaldere enn i dag. Naturkrisen, derimot, har etter sigende allerede inntruffet, og vi er nå i en situasjon hvor vi må redde stumpene av en ødelagt natur. Noen ganger står løsninger på de to påståtte krisene i konflikt med hverandre: Vindmøller på land bidrar til mer naturkrise, mener noen. Andre mener at de kan bidra til å hindre en fremtidig klimakrise.
Krisebeskrivelsen nyter bred faglig autoritet i offentligheten. Medieprofilerte biologiprofessorer som Dag O. Hessen, Vigdis Vandvik og Anne Sverdrup-Thygeson har skrevet og sagt at Norge
preges av en stor, pågående naturkrise, med empirisk referanse til Miljødirektoratets tall for «tapt villmark».
Dette notatet stiller spørsmål ved om Norge faktisk står midt i en nasjonal naturkrise. Jeg vil ikke bagatellisere det som kan lede til en mulig klimakrise, eller underslå at naturverdier noen steder taper som følge av dårlig kommunal arealplanlegging eller feilslått nasjonal politikk. Spørsmålet her er om summen av alle inngrep — all kommunal arealplanlegging, all statlig bygging, alle utbygginger og all skogsdrift — har ledet naturen i fastlands-Norge inn i en aggregert krise. Notatet er avgrenset til fastlandet, og vurderer ikke tilstanden i våre fjorder og havområder.
Selv om deler av venstresidens naturpolitikk kritiseres, er ikke dette notatet en kritikk av venstresidens verdier eller ideologier. Det er kunnskapsgrunnlaget bak naturkriseforståelsen som er
dette notatets tema.
Det er flere grunner til å problematisere den angivelige naturkrisen i Norge. For det første er det en fare for at kriseforståelsen leder til dårlig naturpolitikk. Vi blir dårlige til å prioritere. Dette skriver jeg mer om i slutten av notatet. For det andre ser medieoppslagene om naturkrisen ofte ut til å være preget av en lemfeldig omgang med makrotall. Jeg vil derfor undersøke empirien som ligger bak forståelsen av at hele Norge er preget av en naturkrise. To kilder til tall for norsk natur er spesielt viktige:
Den første kilden er Miljødirektoratets registrering av «tapt villmark», som direktoratet presenterer i et kart over «Inngrepsfrie naturområder». Kartet er viktig fordi det er den viktigste biologiske referansen til den påståtte naturkrisen for fastlands-Norge som helhet.
Den andre empiriske kilden, eller kildene, leveres av et stort biologisk forskningsmiljø i Norge som teller norsk natur mye mer nyansert og detaljert enn det som plottes inn i Miljødirektoratets kart over «tapt villmark». Forskningsmiljøet heter NIBIO, og har 750 ansatte, spredt ut på 4 kontorer og 11 forskningsstasjoner i Norge.
Vi skal se at kunnskap fra NIBIO gir oss et godt grunnlag for å drive bærekraftig kommersiell skogsdrift, men også for å fremme konstruktivt miljøvern, til og med radikal miljøpolitikk, for den som vil prioritere naturvern høyt. Denne kunnskapen gir oss grunn til å supplere det norske ordet naturtap med et ord som ennå ikke finnes i det norske språket, nemlig naturvinning. Ethvert saklig regnskap bør registrere både tap og vinning. Det gjelder også når vi teller naturverdier.
Dette notatet er bygget opp ved at jeg begynner med Miljødirektoratets kart for hele Norge, så zoomer jeg inn på et område jeg kjenner og ser på hva kartet forteller og hva det ikke forteller om det området. Deretter presenterer jeg NIBIOs tall for hele Norge, og bruker så deres kart til å zoome inn på det samme lokale området. Dette er en metode som lar oss forstå makrotallene, både Miljødirektoratets og NIBIOs, for så å se på hva disse tallene kan bety med et konkret eksempel. Så, med dette sagt, hvordan har det viktigste tallet bak begrepet «naturkrise» blitt etablert, med fastlands-Norge som avgrensing?